ChesnuTT var 34 år da han ga ut The Headphone Masterpiece (2002), en lo-fi sjangerhybrid av soul, rock, kontemporær R&B og hiphop der Atlanta-sangeren brukte dobbeltdisken som en offentlig dagbok. Med seksuell frustrasjon og brautende testosteron spedd utover trettiseks spor, spilt inn med konsentrasjonsevnen tilsvarende et hyperaktivt barn, er platen fremdeles en fornøyelse å lytte på.
Samme år leverte eksentrikeren med den gode stemmen et viktig vokalbidrag på allsangslageren «The Seed 2.0», det organiske rapkollektivet The Roots’ finpussede versjon av hans egen låt. Akkurat dét har gitt ChesnuTT en tilsynelatende evig tilstedeværelse på norske spillelister.
Cafe avec-EPen Black Skin No Value (2010) – mannens eneste livstegn siden debuten – føltes fremfor alt som en forlengelse av THM. «Do Better To The Young», det lavmælte høydepunktet med enkle pianoakkorder og klangbelagte, programmerte trommelyder beærer Marvin Gayes bærekraftige tekster om å etterlate verden, den gamle hora, i en bedre tilstand til den yngre garde. Troverdig nok? Ja. ChesnuTT er utvilsomt en sterk låtskriver.
Med Landing On A Hundred er han et par-tre steg unna samfunnsdebattant-rollens mørke avkroker: Kjendis-filantropi, bruke stemmen til å nå langt og bredt, gjørra verden til et bedre sted. Resultatet av å sette alle dollar-kluter til for å ikle dette budskapet overprodusert flinkis-soulpop er forbløffende lite effektivt. Spesielt når vi er midt i smørøyet av en urban-æra der solide utgivelser med såpass hyppig frekvens at du knapt rekker å si «Frank Ocean» mellom dem.
Landing On A Hundred består av tolv spor. Hintene til Motown («Love Is More Than A Wedding Day», «Under The Spell Of The Handout», «Everybody’s Brother») virker fåfengte. Riktignok starter det bra med trommebrekket de første fem sekundene («`Till I Met Thee»), før det sklir ut. Men han henter seg opp med den drivende, afro-funk-inspirerte «I`ve Been Life», som på sin søte måte ramser opp afrikanske land og snakker om det å være større livet selv. «That’s Still Mama» er en renspikket Curtis Mayfield-homage, før albumets største skuffelse kommer – til tross for at det er albumets sterkeste bidrag.
«What Kind Of Cool (Will We Think of Next)» har ChesnuTTs signatur-gitar, rikelig påsmurt med harpe og orgel. For tre-fire år siden lekket det en nedstrippet og rå versjon av denne i klassisk ChesnuTT-ånd. Men nå har noen jæklar av noen studioprodusenter voldtatt skjønnheten ved det enkle og sofistikerte.
Brodden er borte. Sugd vekk. Et mesterverk er blitt fulgt opp av en bryllupssanger with a message. Sånn kan det gå.
Ali R. S. Pour
