Der moderbandet Seigmen gjennom nittitallet spesialiserte seg på å pensle ut episk, svær og fremmedgjort rock, syntes avleggeren Zeromancer fra starten i 1999 mistenkelig fornøyd med å sprade rundt i Marilyn Mansons allerede utgåtte latextruser, komplett med en skitten og pinglete strap-on dinglende i front.
Musikken er fortsatt hul, brautende og dum
Idet bandet entrer Kastellscenen på Slottsfjellfestivalen er det altså et drøyt tiår siden det var noen form for momentum knyttet til prosjektet, en skjebne de deler med en rekke industrielle synth-goth-storheter som herjet verdens gutterom da grungen for alvor knakk sammen og åpnet for selvhatende inspeksjoner i grenselandet mellom sjel, anus og pulsårer.
Lite har endret seg i mellomtiden; musikken er fortsatt hul, brautende og dum, og tekstene møllspiste, generiske og selvskadingsvennlige, fra debutsingelen «Clone Your Lover» til fjorårets «It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)». Alt Zeromancer foretar seg låter fullkomment uoriginalt, nærmest med et trassig drag lurende i bunnen: Ja, vi vet dette er elendig, men dere vil jo ha det.
Det eneste som redder denne åndeløst harry seansen fra den enøyde terningen er det elleville hjemmepublikummet, som mottar Alex Møklebust og hans sortkledde kumpaner som om Jesus og et knippe av disiplene hans hadde fått seg en Twilight-makeover og tatt turen innom festivalen. Dere er OK, tønsinger. Men musikksmaken deres suger.
Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3)
Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5)
Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)
