Hvorfor Lydverket anmelder The King Of Limbs 100 dager etter alle andre? 27. februar bestilte jeg den komplette versjonen av Radiohead The King Of Limbs, og fikk da filene tilsendt via link når jeg hadde betalt. Noen uker etterpå var CD-versjonen i butikk. Sent i mai dumpet så hele pakken ned i postkassen. Dette er da den såkalte avisutgaven av The King Of Limbs. Den inneholder dobbel 10-tommers gjennomsiktig vinyl, broadsheet avis med artwork, dikt, info, bilder og korte historier, CD i pappcover, pappskive med bittemå bilder utstanset som klassiske LSD-tripper, alt pakket inn i en plastpose man må klippe opp for å åpne. Alt er nedbrytbart og organisk, eller hva det heter. Dette er altså den komplette utgaven av The King Of Limbs, og derfor anmelder vi nå.
Tidligere har jeg ofte delt Radiohead inn i to faser: som rockeband og kunstband. Da med Ok Computer (1997) som den siste rockeplaten, og Kid A (2000) som den første platen hvor Thom Yorkes indre kunststudent kom ut av skallet. Det siste halvåret har det gått stadig mer opp for meg at dette er en unøyaktig og misvisende. Husk at da «Paranoid Android» ble sluppet, var det så radikalt og progressivt at det knapt var til å tro. P3 endte underlig nok opp med å liste en låt som varte i syv minutter, og ikke hadde et eneste gjentagende tema. Snakk om kunstrock. Og mens jeg alltid har tenkt på Kid A som en avantgarde plate, låter den i 2011 som en ganske rett fram småalternativ rockeplate. Hør bare balladekassegitaren som åpner «How To Disappear Completely», Blues Brothers-saksofonene på «National Anthem» eller det radio- OG klubbvennlige beatet på «Idioteque»? Ganske så streite greier hørt gjennom 10-årsfilteret vi nå er i besittelse av.
Slik sett er det fristende å anvende det samme filteret på The King Of Limbs. For til og med etter tre-fire måneder med albumet på headsetet, anlegget og iPod-dock på balkongen, er det album som går fra det ugjennomtrengbare og kalde til det umiddelbart fengende og rørende. Det begynner med Miles Davis-inspirerte loops over programmerte og synkoperte trommer på «Bloom», via hypnotiserende og nesten funky «Morning Mr. Magpie» til ulidelig vakre «Codex»(albumets beste spor, en ballade som fikk en Radiohead-skeptisk venninne til å utbryte «jøss – det er jo en LÅT, jo!») og den ganske streite «Seperator», før det brått er slutt 35 minutter etter Thom Yorke sukket «Open your mouth wide…the universal sigh» på «Bloom».
Inni der finner vi også «Feral», som er et slags amalgam av alt utfordrende Radiohead har gjort opp gjennom årene. Jazzete trommer, dyp bass fra ulovlige nattklubber og shaman-aktig klynking fra Thom Yorke, alt marinert i lydlandskaper King Crimson-sjef Robert Fripp hadde vært stolt av. Utilgjengelig, ja. Men også fascinerende og fengslende fordi Radiohead har en unik evne til å alltid trekke seg unna når man begynner å forstå hvor de vil hen. Og akkurat når det begynner å svinge på «Feral», overtar «Lotus Flower», en myk, melodiøs sak hvor Thom Yorke viser alle thomasdybdahler hvor falsettskapet skal stå. Det er nesten så man reiser seg opp og krever høylytt at James Blake skal gjøre sin egen versjon på sitt neste album.
Radiohead har definitivt åpnet nye dører med The King Of Limbs. In Rainbows (2007) var ikke bare en av de beste platene som er kommet på 2000-tallet, det var også en slags konsolidering av alt de hadde gjort fra Kid A og utover, fra mystisk gitarrock («Jigsaw Falling Into Place») til Motorpsycho-aktig krautrock («Bodysnatchers») og programmert loungemusikk («15 Steps»). På deler av The King Of Limbs minner Radiohead mer om Flying Lotus, som Thom Yorke har jobbet sammen med, enn et rockeband. Kanskje har skillet man trodde kom etter OK Computer kommet først nå? Jeg tror jommen det.
Som alltid i Radioheads univers er det en rekke interessante motsetninger som dukker opp. Thom Yorke & co har vært fryktelig opptatt av snedige lanseringsmetoder etter kontrakten med EMI løp ut, og har fremstått som talsmenn for pioneerløsninger innen digital lansering av musikk/album. Samme gjelder The King Of Limbs, men samtidig lanseres albumet som avis. Ikke nok med det, det kommer i broadsheet-versjon, det utdaterte avisformatet noen noen ytterst få tviholder på av gamle tradisjoner.
The Guardian reagerte slik da Radiohead skulle lage avis
Nøkkelen her ligger nok i tittelen The King Of Limbs, som er hentet fra et eldgammelt eiketre ikke langt fra der Radiohead spilte inn albumet. Denne tematikken fortsetter i selve avisen, hvor både verdenstreet Yggdrasil og det kosmiske verdenssenteret Axis Mundi fremheves i artworken. Jeg skal ikke tolke for dypt her, men jeg vil anta at Radiohead prøver å fortelle oss noe om at alt henger sammen med alt, og at det er greit å søke mot både teknologiske nyvinnger samtidig som man prøver å forstå hvor man kommer fra og hva som har gjort oss til de menneskene vi er. Dette kommer tydeligst frem i den konsise og vakre teksten «Sell your house and buy gold» som er trykket over en helside i avisen. Jeg antar at stykket er skrevet av Robert McFarlane, den unge engelske forfatteren som fikk sitt gjennombrudd med Mountains Of The Mind, en glimrende bok om menneskets moderne fascinasjon for fjell. McFarlane har skrevet det meste i avisen sammen med Jay Griffiths, en kvinnelig engelsk forfatter som blant annet har skrevet mye om menneskets forhold til natur gjennom mystisisme, åndelighet, shamaner og hele pakken. Anbefales, den også.
Les Observer sin anmeldelse av Mountains Of The Mind
Rent konseptmessig fungerer The King Of Limbs i avisversjon meget godt. Dommedag vs. nye muligheter, vår gamle verden sett gjennom våre nye øyne etc. Alt kan tolkes som både sidelengs og vidløftig samfunnskommentar, men også som en enkel analyse av platebransjen som har fostret Radiohead, og som de har gjort et vellykket tenåringsopprør mot. At man må klippe opp og ødelegge selve kunstverket, og at avisen gulner og coverne kan råtne bort om noen tiår får så være, det er en del av frustrasjonen man av og til føler som Radiohead-fan. Vi vil jo uansett sitte der på gamlehjemmet med vår perfekte luksusversjon av In Rainbows, den coffee table-aktige utgaven som er uendelig mye mer solid enn den myke avispakken vi får nå.
Kunstner Stanley Donwood snakker om coverkonseptet
Når vi først (igjen) snakker om In Rainbows, må det påpekes at The King Of Limbs har et stort mangel. De åtte låtene som ble gitt ut som CD/download i februar er nemlig også den musikken man får med avisutgaven. In Rainbows kom med en ekstra CD med åtte bonusspor, og ga dermed trofaste (og betalingsvillige) fans et klapp på skulderen. I anledning The King Of Limbs annonserte Radiohead at de skal slippe tolvtommere med remikser i juli, jeg synes vitterlig vi som punget ut hundrevis av kroner for denne luksusutgaven kunne fått noen av de sporene som en påskjønning. Kunst eller ikke, den moderne forbrukeren i meg er skeptisk.
Jeg er veldig enig med Pitchfork sin anmeldelse av In Rainbows
Men nok prat. Var det verdt ventetiden å titte i postkassen etter hentelapp i tre måneder? Først ble jeg litt skuffet, men denne utgaven av The King Of Limbs har vokst på meg. Artworket som ble hintet om i CD-utgaven fra mars kler avisformatet mye bedre, tekstene til McFarlane og Griffiths får mer luft, og den doble vinylen låter fint og mykt. Samtidig har venteprosessen gitt albumet nytt liv. Mange jeg kjenner avfeide platen kjapt etter noen gjennomlyttinger i februar/mars, men for min del har den rullet og gått mens jeg ventet på avisutgaven, og dermed gitt små ukentlige åpenbaringer av Radiohead-magi.
Så snakkes vi igjen om ti år. Kanskje avisen har falmet og gulnet og CD-coveret har råtnet som et løv i skogen, mens musikken har fått nye dimensjoner og vokst seg inn i fremtiden? Tipper det er akkurat slik Radiohead vil ha det, i hvert fall.
Asbjørn Slettemark
Har du kjøpt avisutgaven av The King Of Limbs? Blodfan? Skeptisk til Radiohead? Hørt for lite på albumet? Si hva du synes i kommentarfeltet under. Kjør debatt.
