Det lyser «sideprosjekt» og «supergruppe» lang vei når man leser besetningslisten i The Apricot: Anders Tjore (Montée, Turns), Christian Engfeldt (Cato Salsa Experience, Turns), Børge Henriksen (Skambankt, Brut Boogaloo), Peder Bernhardt (The Indikation) utgjør kjernen, mens man blant støttespillerne finner deler av Jaga Jazzist. Som The Apricot har de gitt seg sekstitallspsykedeliaen i vold, og laget et album som både viser stor kjærlighet for sjangeren og som også unngår de verste pastisjene.
Det finnes nok av band i Norge som kler seg opp i grå dresser, vannkjemmer håret og høres ut som rene epoke-hyllester (bandmedlemmene her har spilt i et par av disse selv), og disse prosjektene har en tendens til mer å fungere som et musikalsk museum enn som et eget band. I The Apricots tilfelle står ikke sjangertilhørighet i veien for låtmaterialet, noe som gjør at det låter friskt og muntert -selvfølgelig alltid med band som The Beatles (ca. «Taxman»), The Kinks og Strawberry Alarm Clock hvilende over materien.
Det er Tjore og Bernhardt som stort sett deler på låtskrivingen, og begge fremviser god pop-form her. Av albumets beste låter må nevnes den blåser-krydrede refrengfesten «Soup d’Jour», surrealistiske «We Believe In Zoo», The Apples In Stereo-hintende «Do You Mind?» og albumbeste, knallsterke «Too Far Behind». Disse fronter et album som profiterer på spilleglede og overskudd – og i en sømmelig anakronistisk produksjon låter The Apricot som et moderne band av gårsdagen, der lidenskapen for et tiår går hånd i hånd med poplåtskriving av høy klasse.
Jørgen Hegstad
