Them Crooked Vultures: Them Crooked Vultures
[RCA/Sony Music]
Them Crooked Vultures er mer enn «bare en supergruppe”.
Da Dave Grohl hoppet inn i Queens Of The Stone Age på Songs For The Deaf (2002), ble dette albumet som en umiddelbar klassiker å regne, og her skal Grohls kraft-tromming ha en del av æren. Det var en helt spesiell energi som oppsto på dette albumet, og dette sterke Homme-Grohl-båndet danner mye av ryggraden til Them Crooked Vultures, som på mange måter kan ses som en naturlig videreføring av det de startet med Songs For The Deaf.
Når man nå i tillegg hiver inn John Paul Jones i denne miksen, har man et triumvirat hvis store fordel er at de aldri låter som din generiske supergruppe, altså oppkonstruert, ego-svulmende og til syvende og sist selvutslettende. I TCVs tilfelle oppstår det en ny kjemi, og medlemmene har funnet sin naturlige plass i konstellasjonen.
Them Crooked Vultures drives fremover av Grohls lydbildesentrerte tromming, som spesielt vises på ”Scumbag Blues”, ”New Fang” og ”Bandoliers”. Led Zeppelin-inspirasjonene vises mest i ”Elephants”, men de respektive modergruppene trenger seg aldri på. Mest eksplosive er de i ”No One Loves Me And Neither Do I”, ”Gunman” og “Elephants” (som ene og alene sparker den allerede såre Wolfmother-ræva). TCV har livets rett langt forbi den sensasjonspregede besetningen, og i møte mellom de tre storhetene har ny, og forhåpentligvis varig, kjemi oppstått.
Jørgen Hegstad
