De strengeste konstablene i referansepolitiet rykker som regel kjapt ut når noen trolig har hentet mye inspirasjon fra særlig to av den alternative rockens helligste grunnstener, Daydream Nation og Loveless, av henholdsvis Sonic Youth og My Bloody Valentine.
Og det er for så vidt både forståelig at flere valgte å trekke frem politiskiltet og anklage bergenskvartetten The Megaphonic Thrift – og da i hovedsak låtskriver Richard Myklebust – for å ha særlig hørt mye på Thurston Moore og resten av Sonic Youth da debutalbumet Decay Decoy kom for snaue to år siden. Men hvor stort lovbrudd er det egentlig å la melodiske og monotone punklåter ikle seg vrenggitar i beste no wave-ånd – særlig når det er en god låt som ligger bak?
Hvis det er noe man derimot med rette kunne anklage Decay Decoy for, var det mangelen på dynamikk. For bak alle de søvnige melodiene, de jagende instrumentalpartiene og støygitaren lå det en monotoni som fikk en runde på platespilleren til å gi en følelse av å ha hørt tre-fire prima låter gjentatte ganger.
Med oppfølgeren The Megaphonic Thrift har imidlertid låtskrivingen flyttet fra Myklebusts hode og inn i øvingslokalet. Og det føles fra allerede de første sekundene med støykaos i «Tune Your Mind» at det har gitt bandet en smittsom energi. Drit i hele ideen om «flere kokker, mer søl»; sammen har The Megaphonic Thrift skrevet sine beste låter og funnet den varierte helheten som tidligere manglet.
«Tune Your Mind»
Selve verset i nevnte «Tune Your Mind» varer ikke mer enn tolv (!) sekunder, før den kastes videre inn i et omtrent like kort refreng. Denne høyschizofrene vers vs. refreng-strukturen på låtene høres kanskje ut som et slitsomt kaos, men føles som det det er: nøye (og vel, jeg sier det: genialt) snekret støyrock.
Kvartetten har også utforsket lydene som finnes over, under og rundt gitarforsterkeren, noe som gir albumet tykke lag med fylde. Én ting er det i utgangspunktet ganske lite givende kassegitarsporet «Wanted You To Know», som fargelegges til det ekstreme av sporadiske synthlyder, en annen er «Spaced Out», det (heh, åpenbart) høypsykedeliske avslutningssporet, hvor bandet befinner seg mer i et fjernt romlandskap enn en støytung rockeklubb.
Så-bra-men-enkel-at-den-burde-vært-svensk-låta «Swan Song» viser likevel aller best at støyrockbandet har avlet frem et kolossalt talent for den gode melodien, noe som også gjelder det mest åpenbare peket til den gamle signaturlyden, «Fire Walk With Everyone», samt «Kill, Breathe & Frown».
Det eneste øyeblikket der kvartetten ikke makter å engasjere noen, verken seg selv eller lytteren, er det trauste anthemet «Over The Mountain, Down In A Teaspoon» – ikke fordi bandet repeterer seg selv, men fordi overraskelsesmomentene uteblir.
For det er i overraskelsene at genistreken The Megaphonic Thrift ligger, der skrudde ideer, personlighet og abnormt sterke støyrocklåter sørger for at albumet fortsetter å overraske gjennomlytting etter gjennomlytting. Ikke la meg fakke deg for referensielt justismord; dette er lyden av The Megaphonic Thrift – et selvsikkert et, sådan.
Kim Klev
The Megaphonic Thrift slippes fredag 3. februar.
