Oslo-gruppa She Said Destroy er kjent for sin hissige og tekniske death metal med elementer fra hardcore-verdenen. Det er fire år siden deres andre album, This City Speaks in Tongues, kom ut til gode kritikker fra fans og musikkanmeldere. Siden den gang har det vært stille rundt bandet. Helt frem til nå.
EPen Bleeding Fiction ligger et godt stykke unna det She Said Destroy har komponert før. Den består av kun ett spor – som til gjengjeld er 27 minutter langt. Skiva er rensket for blastbeats, kjappe og kaotiske låtstrukturer. Tilbake står et tungt og eksperimentelt lydunivers som overrasker.
Det er noe selvsikkert over det å gi ut en EP med én låt. Det å holde lytteren interessert i en halvtime kan være vanskelig, men She Said Destroy har lykkes. Stykket er variert, riffene tyngre og tempoet tregere. De leker med shoegaze og post metal – eller hva en nå skal kalle det – og henter inn bruddstykker fra death metalen når det passer. I følge heavymetal.no ble Bleeding Fiction innspilt i en konvertert mølle i Wales, og lydbildet kan derfor virke annerledes enn det man er vant til. Rytmeseksjonen er dessuten tatt opp live for å få en løsere og mer naturlig følelse.
Melodien begynner rolig med dissonante, flytende og urovekkende lyder. De tre gitarene dominerer lydbildet, og sammen med snodige effekter bygges det gradvis opp mot et hardere parti etter litt over tre minutter.
Åpningsriffet er som en liten, memorabel eksplosjon som kommer tilbake gjentatte ganger i løpet av sangen. Riffet er med på å gi en følelse av Bleeding Fiction er ett spor, og ikke bare en samling ideer som er løst festet sammen. Vokalen kommer og går sammen med ledemotivriffene, og er også med på å binde sammen minuttene.
Rent, klassisk gitarspill og klangfulle leads gir lytteren behagelige pauser. Trommene glir umerkelig inn og legger en ramme rundt gitarer og andre lyder jeg ikke kjenner navnet på. Den akustiske passasjen fra rundt 11 minutter låter klassisk og vakkert, blir avbrutt av litt growling, fortsetter, og veksler deretter mellom det intense og myke. Detaljene veves sammen, takt for takt, og blir til et massivt teppe før det igjen tones ned.
Lytteren blir holdt på pinebenken til siste slutt, og dras mellom hardt og glatt gang på gang. Når utroen endelig kommer låter det stort, og det bys på et oppløftende riff før det hele toner ut i obskure lyder. De avsluttende minuttene gir en følelse av å dø sakte. Når den siste, merkelige rykningen er borte blir alt stille, og en sitter igjen med frysninger og et tomrom i kroppen. Hva skjedde, egentlig?
Jeg vet ikke om dette indikerer at She Said Destroy er på vei i en annen retning, eller om det bare er et eksperiment fra bandets side. Det viktigste er uansett at det låter bra.
PS: Du slipper at albumet tar opp plass i CD- eller LP-hylla. Bleeding Fiction blir kun utgitt i digital versjon gjennom Mas-Kina Recordings.
Helle Stenkløv
