Dirty Projectors, Sjøsiden
Bitte Orca er kanskje årets beste album, men magien lar seg ikke riktig overføre til konsertformatet.
Brooklyn-sekstetten Dirty Projectors er en svært gledelig eksponent for frihetsfølelsen og henvendelseshungeren som preger den beste indierocken i disse dager. Å få se dem på Øya kan godt sammenlignes med å oppleve Animal Collective på fjorårets Hovefestival; følelsen av å befinne seg midt i en av de mest fruktbare åkerlappene av samtidens enorme reservat er ikke til å ta feil av.
Dave Longstreth & co. fyrer av en dødelig åpningssalve: Váre «Two Doves», seigrocka «Cannibal Resource» og den afrosentriske popperlen «No Intention»oppsummerer i stor grad hva akkurat denne åren av New York-scenen dreier seg om; å formidle viktig allmennmenneskelig erfaring via en tonalitet og rytmikk som smyger seg inntil og viker unna en heldig lytter i ett og samme sekund. Festen fortsetter med «Stillness Is The Move» og «Knotty Pine», mens en låt som «Useful Chamber» stivner i et hakket for albumrigid uttrykk. Dens skebne er desverre ikke ensom.
På mange måter en fin konsert, dette. Men det er likevel ikke til å komme fra at den multikulturelle utvekslingsfantasien TheVery Best utgjør ved Vikascenen en halvtime tidligere presser regnet lenger bak i bevisstheten enn Dirty Projectors makter med sin tilmålte time denne siste Øyadagen. «Pliktløp» er en gjerrig og ufullstendig beskrivelse av konserten, men på den annen side: Noen band er helt enkelt bare best på plate.
Marius Asp
