Pink
Oslo Spektrum
Pink har akkurat vist Oslo Spektrum hele sitt spekter. Og vist showhestene Britney og Madonna på plass i sine respektive båser.
Jeg er døv. Jeg er yr. Jeg flirer i rein overrumpla fascinasjon over et trapesnummer jeg ikke har sett noen vokalist gjennomføre mens hun holder både stemmen og publikum fast. Men jeg er også forvirra, for hva er det egentlig jeg har hørt de to siste timene? Kveldens konsert med Pink går ikke inn i boka som noe viktig musikalsk bidrag. Allikevel er det en av de flotteste kveldene jeg har hatt på lenge.
Prinsesse Pink
På en helt rå scene av sirkus-dekor, sklier, trapper og trapeser gyver Pink løs på det hun skal vise at hun kan bedre enn flere av de andre «pop-prinsessene». Få andre fullfører et så heseblesende løp med et like sterkt nærvær.
Imponerende sirkusgymnastikk
Første akt består av et knippe festhits. Så kommer flygelet og markerer overgangen til kveldens første kostymeskifte og føleri. Dernest kveldens akustiske intimkonsert, der Pink utnytter en (etterhvert så utbredt) «satelitt-scene» plassert ute blant publikum på en mye triveligere måte enn for eksempel Madonna. Via «Bohemian Rhapsody» dras så finalen i gang. Denne toppes av at Pink ikke bare hopper i strikk, men ender som del av en menneskelig blomst hengende i stoff 15 meter over scena, senkes ned i vannbad, og dryppende våt virvles rundt som en annen nysirkusartist (uten sikring?! Det ser sånn ut). Og synger fortsatt.
Overdådig white-trash
Men hva har det å si musikalsk? I kveld har Pink covra AC/DC (rått), Led Zeppelin (tjah) og altså Queen (artig). Faktisk kler søtsuppa «Family Portrait» å bli ennå mer pompøs i sin kamp med flygel og fiolin – og akustiske «Trouble» viser Pinks hese styrke. Men «Dear Mr. President» er unødvendig utdatert og kjedelig, ikke følsom. Funhouse-plata, som flere av kveldens låter er fra, framsto ikke som veldig viktig da den kom. Og overdådige white trash-arrangement kan bli litt mye, spesielt i en kaldt gjallene hall som Spektrum.
Tilstede
Allikevel: de vrengte rocekgitarene er mye mer hjemme her enn på siste plate. Pink gjør det beste ut av sine greie låter. Det er – med tre unntak blant 19 numre – interessant å bli vist hele rosaspekteret. Og, viktigst av alt: Pink er tilstede med hele seg.
Erobreren
Fysikken er som sagt imponerende, men Pink er også i kontakt med seg sjøl, musikerne og publikum – og veksler imponerende godt mellom stram koreografi og sjarmerende, vimsete improvisasjon. I motsetning til andre artisters show i samme sjanger, kommer showet aldri i veien for kraften i artisten. I kveld er hovedpersonen nettopp en person og ikke en maskin.
Tvertimot smelter trapeskunstene, koreografien og Pinks fortelling sammen i en overraskende sterk legering. Og med den smelter musikkpolitiet i meg og kapitulerer. Pink har (igjen) erobret mitt hjerte og overrisla det med konfetti.
Siri Narverud Moen
