Man kan stusse litt over at Phoenix ikke fikk et ordentlig internasjonalt gjennombrudd før i 2009 – da med fjerdealbumet Wolfgang Amadeus Phoenix. De hengslete franskmennene har nemlig aldri hatt nevneverdige problemer med å skrive lettsindige feelgood-poplåter, som «Too Young» fra albumdebuten United. Og hvem har vel ikke hørt «Everything Is Everything» (Alphabetical) bli spilt på radio et tosifret antall ganger?
Samtidig er det kanskje ikke så rart at tilhengerrekkene vokste betraktelig med Wolfgang Amadeus Phoenix: Det er jo et forbasket bra popalbum. Ikke ulikt MGMTs debut Oracular Spectacular består den ikke bare av skambra, umiddelbare låter (les: «Lisztomania»), men også seigere lyttesnop som er med på å berike helheten – noe som fort går rett hjem hos både den gemene indiehop og hvermansen.
Opprinnelig hadde Phoenix uttalt at oppfølgeren Bankrupt! skulle spore av fra popmusikken, og heller gli inn i «noe mer eksperimentelt». Vær så grei, alle musikere der ute: Gi dere med det vrøvlet der. Jeg er så fryktelig lei av å høre dere undergrave verdien av gode låter som noe kunstnerisk kredibelt. Heldigvis har vokalist Thomas Mars og resten av bandet rukket å komme til hektene i god tid før albumslipp (kanskje er det de eksperimentelle demoene som gjemmer seg på den timeslange bonusdisken?).
Om noe er vel egentlig Bankrupt! et desto bedre og rikere popalbum enn Wolfgang Amadeus Phoenix. Riktignok er ikke den geishalydende førstesingelen «Entertainment» like umiddelbar som eksempelvis «1901» fra forgjengeren, men det er også noe som preger størsteparten av femtealbumet: Låtskrivingen har blitt mer raffinert og leken. Denslags fører kjapt med seg mindre vellykkede resultater. Hvis man ikke er i sitt ess kan flyktige «S.O.S. In Bel Air» fort grense mot det irriterende, mens avsluttende «Oblique City» i all sin staffasje bare er en gørrkjedelig låt – verken mer eller mindre.
På en annen side er Bankrupt! full av sprudlende popøyeblikk – inkludert «Entertainment». Og særlig ypperlige kutt som «Drakkar Noir», «Don’t», «Trying To Be Cool» og «The Real Thing» drives frem av sylskarpe synthpopproduksjoner franskmenn har en tendens til å mestre (hørte jeg noen si M83?) – stødige trommegrooves, varme melodiføringer og arenavennlige refrenger. Albumtittelen, kuttet «Bourgeois» (fransk for overklasse og materialisme) og tekstlinjer som «Coca-Cola’s rosetta stoned» hinter om et slags oppgjør med vestens økonomiske situasjon de siste årene. Snedig tematikk for en popskive, spør du meg.
Som gjennombruddsalbumet har også Bankrupt! et progressivt instrumentalkutt midtveis («Bankrupt!»), som bygges opp mot et dramatisk klaverparti før vokalist Mars trår inn i siste tredjedel. Dette er ikke låten du bruker som vorsspiellydspor – men på et fullstendig gjennomlytt er det som en dæsj kremfløte i sausen. Og bare så det er nevnt: Storslåtte «Bourgeois» og småpsykedeliske «Chloroform» er også fullt verdt turen.
Årets festivalprogram for Phoenix ser fryktelig tettpakket ut, men inkluderer heldigvis en viss sørlandsidyll som – etter et skuffende fjorår – igjen har klart å demonstrere krefter på bookingfronten. Jeg unner alle som skal dit konsertopplevelsen dét fort kan bli. Bankrupt! er i hvert fall langt fra noe halvhjertet utgangspunkt.
Kim Klev
