Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg i utgangspunktet var en tanke skeptisk. Sist jeg så ‘Ye på Roskilde, et par år tilbake, var han nær å rote seg fullstendig bort, før hitparaden reddet ham. Riktignok var hovedproblemet den gang at han ikke var i stand til å oversette 808s&Heartbreaks til en tålelig liveopplevelse, men skuffelsen var likevel til å ta å føle på. Siden den gang har det åpenbart skjedd mye. Ikke bare er My Beautiful Dark Twisted Fantasy et stormannsgalt monster av et album, som definitivt er lettere å turnere med enn nakne 808s, vår mann fra Chicago har defintivt bygget seg enormt med liveerfaring siden da.
Som seg hør og bør er også Kanyes liveopplegg en direkte videreføring av nevnte, latterlig grandiose, My Beautiful… Og det hele er på sedvanlig Kanye-maner hysterisk. Et eller annet sted i krysningspunktet mellom idiotisk vulgært, fascinerende livsfjernt, hårreisende pompøst og hjerteskjærende ærlig leverer West en opplevelse jeg knapt kan huske å ha sett maken til. Fra han går på i helhvitt med et par gullkjeder om halsen via en kran til «Dark Fantasy» og entrer scenen omgitt av tsjekkiske ballettdansere, til han går av hundre minutter senere er det hele, for å si det med Kanye selv – fucking ridiculous.
Vi snakker et show idiotisk nok delt inn i «akter», en latterlig smakløs, antikk backdrop, de nevnte ballettdanserne som omkranser ‘Ye på de teiteste tidspunkter, et hvitkledd band pressa så langt ut til sidene som fysisk mulig for å gi West selv alt av plass. Vi snakker pyro og lasere, en tale som begynner med å røre så vidt borti 22.07, men som selvsagt ender med at ‘Ye adresserer seg selv i tredjeperson som en av verdens mestselgende artister. Vi snakker «Chariots of Fire» og nok hoderystende grandiositet til å blåse de siste ti OL-seremoniene av banen. Og det er selvsagt umulig å ikke la seg fascinere, umulig å ta øynene fra det og umulig å ikke elske alt sammen.
Nå er selvsagt minst brorparten av grunnen til at man lar seg overgi en låtrekke av dimensjoner gjennomført på nært upåklagelig vis. Fra et knallsterkt anslag i «Power» og «Jesus Walks», via en to minutters-croonende outro ut av «Monster» til de skjørere sporene fra 808s (som Kanye mestrer langt bedre et par år etter utgivelsen) funker det mer enn godt nok. Med en hitparade bestående av vers, monsterlåter og kutt alle kan hvert eneste ord av, fyrer han opp Øya (omtrent nok til å gidde smile) rett før «Touch The Sky» og «Golddigger» løfter det hele enda et hakk. Og med avslutninga av andre «akt» eksploderer sletta foran Enga-scenen til «All of The Lights» og «Stronger». Strengt tatt kunne Yeezy med letthet gått av allerede da og vunnet så det holdt.
Men West har en tredjeakt igjen. En tredjeakt hvor han går på til «Chariots of Fire» omkranset av ballettdansere og leverer en monstrøs 10-minutters versjon av fantastiske «Runaway» (hvor Pusha T plutselig havner på scenen), fortsetter inn i den vanvittige «Lost in This World» som blåser det meste annet av banen, og ender med å gå av etter å ha gjort halve «Hey, Mama» i knestående. Passende nok pompøst, vakkert, idiotisk og skjellsettende samtidig. Og etterlot undertegnede med kun en eneste tanke i hodet – den som ikke forstår hvorfor Kanye kommer til å stå igjen som en av populærmusikkens bautaer for ettertiden etter en slik konsert kommer rett og slett aldri til å skjønne det.
Andreas Øverland
Dette spilte Kanye West:
Dark Fantasy
Power
Jesus Walks
Can’t tell me nothing
Diamonds From Sierra Leone
Hell of a Life
Monster
Flashing Lights
Goodlife
Love Lockdown
Say You Will
Heartless
Swagger Like Us
Run This Town
E.T
Homecoming
Thru The Wire
All Falls Down
Touch The Sky
Golddigger
All of The Lights
Stronger
Runaway
Lost in the World
Hey Mama
Bilder fra konserten:
