Nå er det bare å ta frem pretensiøsekarene: Man er umiddelbart på dypt vann når man skal nærme seg Ellis Ludwig-Leones debutalbum som San Fermin. Sammen med en hel bråte venner har han satt seg fore å gjenskape de øyeblikkene som gjorde artister som The National og Dirty Projectors store, og slenge inn bibelske og mytolgiske referanser på toppen.
Legg til det faktum at Ludwig-Leone ikke synger selv, har studert klassisk komposisjon på Yale og ikke går av veien for tekstlinjer som «another day to tip-toe on the balustrade», og det er klart man foran seg har et prosjekt som krever en viss grad av innsats fra lytterens side. Er man disponert for denne type musikalske inntrykk, viser det seg dog kjapt at San Fermin er et album som bør vekke oppsikt langt utenfor de engere kretser av orkesterpopentusiaster som døper sine førstefødte Sufjan.
«Sonsick» er et naturlig sted å starte. Blant årets råeste singler fra mitt ståsted; akkurat passe dramatisk, kaskader av blåsere, stemmeprakt av titanske proporsjoner og et refreng å dø for. Her er det også på sin plass å introdusere de to dominerende kvinnelige vokalistene: Holly Laessig og Jess Wolfe fra Lucius, som i San Fermin-settingen tillater seg å være enda mer outrerte enn i hovedbandet.
Sammen med mannsrøst Allen Tate fronter trioen et album som går fra pop-øyeblikk som har nevnte «Sonsick», «Crueler Kind», «Renaissance» og «Bar» som markante høydepunkt, til renere, orkestrale stykker som lar Ludwig-Leones hang til klassisk musikk og affinitet til arrangørmester Nico Muhly få spillerom.
Denne dynamikken fungerer godt i albumformatet, selv om det blir en smule popfattig helt mot slutten. Underveis får man imidlertid et vakkert spenn og uttenkt variasjon, der mange deler av Ludwig-Leones ambisjoner får spille seg ut. Elegante «Methuselah» over i instrumentale «At Sea» til «Torero», som man kan unnskyldes for å tro er en låt fra High Violet – det er en liten svakhet ved San Fermin at det noen ganger blir for likt sine inspirasjonskilder.
Dette er gjennomgående såpass vakkert og uredd at man lar slike små skjønnhetsfeil passere. San Fermin er et utstillingsvindu for en ung komponist med grandiose idéer og melodisk kapasitet nok til å både kunne være vanskelig og bredt appellerende om hverandre. En debut som bringer ham til toppsjiktet av poputgivelser i 2013.
Jørgen Hegstad
