Skrik og skrål på høyeste nivå

Olivia Rodrigo er først og fremst pop, så rock, så punk. Når bandet hennes river i instrumentene og lar rocken bryte gjennom i låtene på scenen, blir konserten et fenomen.

The Guts Tour inntar Unity Arena (tidligere: Telenor Arena, nå: fortsatt like dårlig, tross navnebytte) under nok en klissbløt kveld i Oslo.

Hovedpersonen trer opp fra scenegulvet og «bad idea right?» er i gang, før det blir selvironisk og frustrert på «ballad of a homeschooled girl». Så tar øredøvende allsang og lidenskapelig vokal over på «vampire».

Stemningen for konserten er satt.

Rodrigo har kun gitt ut to album. Andreutgivelsen «GUTS» er turneens alibi, men over halvparten av førsteplaten «SOUR» får innpass, med låter som «drivers license», «deja vu» og «jealousy, jealousy».

Låtene «obsessed», «brutal» og «all-american bitch» sparker enormt fra seg. 21-åringen kunne omtrent overbevist festivalen Tons of Rock om å få toppe plakaten til neste år.

Energien tas ned når stjernene senkes fra lysriggen, og Rodrigo glir over publikum i en lilla, lysende halvmåne. Hun vinker kongelig til alle sider av publikum, før hun mellom låtene «logical» og «enough for you» roper i mikrofonen at hun vil høre hvor høyt de som er på tribunene kan skrike. Og så hvor høyt de på gulvet kan skrike.

Hva gjør en slik maktutøvelse med konserten?

Det er deilig å hate

«Tenk på noen du hater, og skrik!»

Når Olivia Rodrigo nærmer seg slutten av settet er det overraskende nok stemme igjen i publikum, og på «all-american bitch» ber hun folk bruke den for andre gang den kvelden.

Selv om det riktignok har vært skrik og skrål fra start til slutt.

Fenomenet skriking, både med og utenom musikken, er ikke et nytt et. Arenakonserter hadde ikke vært det samme uten det, men relasjonen fans har til artisten utenom konsertscenen, preger showet. Publikum skriker ikke bare for musikken, men idolet.

Scenen er slottets balkong, tribunene er Slottsplassen, og konsertkvelden er 17. mai.

Det er hakket før alle reiser seg, legger hånden på hjertet og sverger troskapsed til den helamerikanske stjernen. Det er en makt artister som henne er fullt klar over.

Og da er det nesten deilig hvordan Rodrigo omfavner det i showet.

Trykk på bildene for å forstørre

Skal publikum skrike fra første stund, skal hun be dem skrike mer, bare fordi. Det går som hånd i hanske med hvem hun er i låtene også.

Det engstelige, usikre, sinte og perverse har alt en plass i låtuniverset hennes. Slik det har en plass i arven etter Avril Lavigne, Paramore og Veruca Salt. Musikere og band hun nok har hentet mye inspirasjon fra, også når det kommer til det allsidige og gjennomførte visuelle på scenen.

En arena reddet av grums

Lekenhet og det teatralske trenger gjennom hele showet. Noen ganger er ansiktsuttrykkene så markerte at fortiden som Disney-skuespiller nærmest kan ses gjennom neseborene.

I motsetning til flere av sine kolleger, har amerikanerens vei ut av Disney-imperiet ikke krevd et overdrevent skille mellom da og nå. Slik det for eksempel var for Miley Cyrus med «Can’t Be Tamed».

Rodrigo har fra første album funnet seg til rette med mengden av motsetninger inne i seg selv.

Noen ganger er du dum, andre ganger er du smart. Noen ganger er du slem med vilje, andre ganger helt uviten om egen oppførsel. Noen ganger er du det beste som har skjedd siden ostehøvelen, andre ganger vil du ikke se ditt eget omriss i et speil.

Musikken hennes er både selvironisk og selvhøytidelig, på en og samme tid. Det har ført til et usedvanlig godt sett med låter å ta med på turné. Men som ikke er helt immun mot kveldens forhold.

Vi har kommet til et punkt i anmeldelser fra Unity Arena, der det nærmest har blitt et fast innslag å klage over stedet. Omdøpingen har ikke gitt meg noen varmere følelser for dette skuret av en arena. Også denne kvelden blir det en avgjørende faktor at lyden virker å treffe helt vilkårlig.

Likevel skinner vokalen til Rodrigo. Når hun setter seg på scenekanten sammen med gitarist Daisy Spencer og starter på «happier», kommer hennes følelsesladde levering spesielt godt fram.

Frekk, sjalu og helt herlig

Den Olivia Rodrigo vi kjenner i dag, startet karrieren i 2021, og traff blink. Låten «driver’s license» ble ikke bare en landeplage, men en verdensplage. Tre år senere måtte konserten hennes flyttes fra Spektrum til Unity Arena på grunn av stor pågang fra fans.

Kveldens aller siste låt (nummer 23) er «get him back!» Konfettien står klar, et siste kostymebytte har funnet sted. Selv om showet er gjennomført og polert, blir det aldri uten noen sprekker i artisten Olivia Rodrigo.

Hun er helt idolisert, uten å være hyggelig, helt inne i sitt innerste indre. Så deilig. En sjalu, frekk, morsom og karismatisk all-american kjerring.