Etter de ble oppdaget i britiske X-faktor i 2010, må man vel kunne si at det har gått greit med guttene fra Storbritannia. Fire album, fire verdensturnéer, og utallige blødende ungpikehjerter senere, er One Direction på plass i Oslo.
Se bildegalleri fra konserten på Ullevaall Stadion.
Eimen av popcorn og store forventninger ligger tjukt over Ullevål Stadion. Det skjer sporadiske utbrudd av ekte, ungdommelig begeistring i det storskjermene viser One Direction-videoer før bandet går på scenen.
Lungekapasiteten til den oppvoksende generasjon er det ingenting i veien med. I det Niall, Liam, Harry og Louis entrer scenen en snau halvtime på overtid tar det helt avgårde. Åpningsnummeret «Clouds» drukner mer eller mindre i hyling, men det er vel akkurat sånn det skal være. De følger opp med en av sine sterkeste låter, «Steal My Girl», og stemningen er god. Ungjentene holder for øvrig et gjennomgående imponerende lydnivå, og de klarer tidvis nesten å overdøve den altfor høye, ganske bedritne lyden.
One Direction er utvilsomt en gjeng som vet hvordan de skal blidgjøre fansen. De tuller, småprater seg imellom, og prøver alt de kan å nå fram til alle, selv de på bakerste rad. Dessverre forsvinner mye av det tilsynelatende sjarmerende tøyset i grumsete lyd og boybandhelter som snakker i munnen på hverandre. Men de er fryktelig, fryktelig søte, og det er tusenvis av publikummere helt enige i.
Harry Styles stikker seg fort ut som den mest minneverdige karakteren i gjengen. Triksene er gamle, men de funker som bare det. Han vrikker seg bortover langs scenekanten, kaster vann på publikum, og byr på seg selv, som det heter. Han beveger seg også marginalt mindre keitete enn kollegene.
Omtrent midtveis i settet begår One Direction tenåringspopens største dødssynd: De mister energien. En kombinasjon av småseigt låtmateriale og en tilsynelatende sliten guttegjeng resulterer i en sekvens på 5-6 sanger som føles unødvendig. Det tar seg heldigvis opp med «Alive». Deretter følger «Boys of Summer»-rip offen «Diana», og det blir litt sving på sakene igjen. Guttene gjør seg absolutt best på de rockeflørtende uptempo-låtene.
Bandet har unektelig en del å gå på når det gjelder selve syngingen. Spesielt Louis Tomlinson er alvorlig ute og sykler ved flere anledninger, og harmoniene er ofte upresise, eller i verste fall direkte sure. Når det er sagt ser det ut som alle fire tar seg til ørene for å høre seg selv. Det kan godt hende dårlig lytting er grunnen til at det er surt, men det hjelper lite på konsertopplevelsen.
Alt i alt var dette først og fremst en konsert for den innerste sirkelen. Musikalsk sett halter det for mye til å være av stor allmenn interesse, og deler av låtkatalogen er heller ikke spesielt mye å skryte av.
Om du gikk glipp av guttenes konsert i Oslo, kan du meske deg med denne liveopptredenen fra Milano.
