Peder Elias har blitt en av Norges ledende artister i Asia.
Debutalbumet «Love & Loneliness» har solgt til seks ganger platinum i Sør-Korea. Og i 2022 ble han like så godt kåret til «Årets Popartist» i det østasiatiske landet.
«Youth & family» følger opp førstealbumet «Love & Loneliness». Ifølge presseskrivet er andreplaten noen hakk mer personlig enn det første. På papiret virker det å stemme. På øret er det vagt og kortfattet.
Kjente knep
Peder Elias har nærmest gjort det til sin merkevare å bruke kjente melodier fra barndommen.
De siste to årene har han fråtset i både «Twinkle twinkle little star», og «Ro din båt» – og la oss ikke glemme uanfektet bruk av Karius og Baktus sin melankolske melodi fra inni kjeften til Jens på låta «Who I am» med Alan Walker. Sistnevnte er riktignok ikke på albumet.
I asiatisk pop så har det engelske språket egentlig vært et symbol på modernitet, ungdommelighet og progressive identiteter.
Det er ikke fremmed for norske artister å trekke i liknende tråder den andre veien. Julie Bergan vil for alltid være en som brukte «arigato» som det mest catchy i sin karriere, for eksempel.
Men da K-pop gruppen NCT 127 dro en «if you’re happy and you know it clap your hands» på låta «Cherry bomb» fra 2017, høres det alt annet enn kult ut for meg. Det er en klein og altfor gjenkjennelig referanse.
Men i land der engelsken ikke er like tøylesløs blir barnerimet, slik det var ment, en fengende linje. Det er en engelsk strofe man husker på tvers av språkkunnskaper.
Peder Elias sine «Twinkle Twinkle» og «Row your boat» spiller på det barnlige i melodienes utgangspunkt. Ideen om å ta noe uskyldig og gjenkjennelig, for så å flette det sammen med følelser av svik og kjærlighetssorg er spennende nok.
Men det som markerer seg er melodien til «Ro din båt», og ikke hva Peder Elias gjør med den. Spesielt når barnesangene er så markerte utgangspunkt, og ikke bare et element. To ganger på et album kunne vært en god ide, men det fremstår som billig.
Selv ikke en hakket mer dynamisk oppbygning av melodien i «Twinkle Twinkle» overbeviser. Dette albumet handler om å vokse opp. Likevel sitter det fast i et naivt og forenklet følelsesbilde.
Et liv levd, trolig
Låta «Lighthouse» har en intro som minner om Ed Sheeran med sitt jeg-er-bare-en-snill-fyr-take på pop-folk.
Men som at Ed Sheerans endeløse gnåling om kvinner som velger noen andre gjør at jeg mister interessen, så er det Peder Elias sine vage og forsiktige innfallsvinkler som gjør at musikken hans glipper.
Dette er sjarmerende, sukkersøt og utrolig lite konfronterende gitar- og pianodrevet popmusikk. Det til tross for at alle tekstene tydelig tar utgangspunkt i et liv levd.
Her er det mulig å trekke frem tema som selvbilde, såre relasjoner og tydeligst av dem alle: kjærlighet.
Peder Elias slår sprekker i den sukkersøte fasaden på «Forever was never enough». Platens mest ektefølte og vellykkede låt. Her klimprer gitaren helt samstemt med historiefortellingen. Og Peder Elias lar følelsene bryte gjennom i stemmen.
Ironien overgår låten
«Hall of Fame» gir uttrykk for utfordringene som kommer med en voksende karriere. Medaljens bakside er tilsynelatende blankpolert. Jeg-et er takknemlig (det er nesten ikke til å tro), men er også trist (artistlivet og berømmelse kan være overfladisk og få kjenner egentlig hvordan jeg-et har det). Ingen overraskelser der.
Låten høres ut som en skrubbet Kid Laroi, og namedropper Kurt Cobain som et slags symbol på toppen av berømmelse og dets mulige konsekvenser. Ironien i å bruke Nirvana-frontmannen i en generisk poplåt overgår alt annet i låten.
På «Tell a son» gir Peder Elias et genuint tappert forsøk på å dele erfaringen om å ha skilte foreldre. Men 2 minutter og 18 sekunder gir lite rom for noe med en levering som like gjerne kunne vært fortellingen om et hageselskap.
Inderlighet var det som reddet Emma Steinbakkens skilsmisselåt «Parents». I Peder Elias sin «Tell a son» høres «mom don’t love daddy no more» ut som en punchline.
Kjært, ikke nært
Suksessen Peder Elias har hatt i Asia vitner om hardt arbeid. Likevel blir «Youth & Family» et album som ønsker å være langt mer personlig enn det makter å gi uttrykk for.
Stilmessig omfavner platen markedet det skal vokse i, men med det mister musikken også integritet.
K-popen har lenge vært noe som verdsetter underholdningsverdi over alt annet, og gir seg sjeldent ut for å være noe annet. Låtene på «Youth & Family» står i spagaten mellom to uttrykk: Klassiske singer-songwriter-pop og underholdningspop.
For Peder Elias klinsjer de catchy melodiene med låtenes kjerne. Jeg ender opp med å nynne tankeløst på låter som egentlig handler om tap, skilsmisse og nedturer.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
