Fredrik har lysebrunt hår ned til navlen og sitter klissvåt på vaskerommet med bestevenninnen Maja. Det er sommerferie og de har hatt vannkrig i hagen. De ser ut som to helt vanlige 16 år gamle jenter. Fredrik drar på ordene. Han har noe å fortelle.
"Jeg liker jenter."
"Åja – Jeg trodde du skulle fortelle at du er en gutt."
Setningen får Fredrik til å hige etter pusten. Han begynner å snakke fort og usammenhengende, men han svarer ikke. Til slutt sier han at han hater håret sitt. Bestevenninnen nikker og sammen henter de en saks.
Maja samler det lange håret til Fredrik i en flette. Han stirrer på sitt eget speilbilde. Plutselig løfter hun opp den avkappede fletten. Det korte håret på Fredriks hode strutter til alle kanter og begge flirer.
Samme kveld setter Fredrik seg på skuteren og kjører hjem til moren i Trondheim. Først når hun åpner døren tar han av hjelmen. Han legger den lange lysebrune fletten i hendene hennes, sier at han liker jenter – og går. Han orker ikke se reaksjonen hennes i kveld.
Hvorfor er jeg ikke som de andre gutta?
Fredrik har alltid kjent seg annerledes. Han var alltid i "feil" gymgarderobe, på "feil" toalett og forelsket seg i "feil" kjønn. Han stilte seg ofte spørsmålet om hvorfor han ikke var som de andre guttene. Allerede i barnehagen identifiserte Fredrik seg som en gutt. Men da han begynte på skolen som 6-åring fikk han ikke lenger beholde den korte hårsveisen. Han følte det ikke var noe rom for å fortelle at han egentlig var en gutt. Gradvis tilpasset han seg livet slik han ble oppdratt – som en jente.
– Jeg hadde blitt et produkt av samfunnet rundt meg. Jeg gikk i skinntights og hadde langt hår. Men det kjentes som jeg var et skall av meg selv.
Slik var livet frem til han klippet av seg alt håret og fortalte familien at han var lesbisk. Fredrik visste alltid at han egentlig var en gutt, men frykten for hva som ville skje om han fortalte det gjorde at han tiet. Kort tid etter begynte han på videregående. Han kledde seg mer maskulint og beholdt håret kort. Følelsen av frihet var overveldende, men kroppen kjentes fortsatt fremmed.
Bandasjerte brystet
For alle andre var Fredrik en lesbisk jente. Han hadde sett for seg at livet som lesbisk kunne få følelsen av å være født i feil kropp til å forsvinne. Familie og venner hadde godtatt hans nye identitet. Samtidig kjente han på en lykkerus hver gang en fremmed adresserte han som en gutt.
– Det er bare sånn man vet. Jeg er en gutt. Akkurat som at alle andre vet hvilket kjønn de er. Det er ikke normalt for en jente å bli glad hver gang noen antar at du er en gutt.
Fredrik skjulte brystene med en stram bandasje. Så stramt at han ofte gikk med smerter i ryggen.
– Jeg tenkte først at det bare var fordi jeg ikke likte den delen av kroppen. Det var totalt fornektelse. Jeg hadde utrolig mye selvinnsikt samtidig som jeg ikke hadde det i det hele tatt.
Det fantes lite informasjon om andre som følte det på samme måte. Fredrik tvilte på seg selv og kjente seg ensom med følelsene. Han hatet kroppen han var født med, men forsøkte i flere år å tilpasse seg livet slik det var.
Min største hemmelighet
Da Fredrik var 18 år mistet han faren sin. Hendelsen skulle bli et avgjørende vendepunkt i livet. Et halvt år etter tapet av faren begynte Fredrik å skrive. Han skrev om oppveksten og hvordan han alltid så gjerne ville være som de andre guttene. Dokumentet lagret han som «Min største hemmelighet».
– Dette var en hemmelighet jeg alltid hadde sett for meg at jeg skulle dø med. Det var for sent å fortelle det til pappa, men jeg ville ikke lenger leve som en annen enn den jeg kjente meg som.
Fredrik kunne ikke lenger skjule hvem han egentlig var. Han publiserte innlegget på Facebook og opprettet en ny konto med sitt nye navn.
Etter hvert fikk han støtte fra familie og hans nærmeste venner. Tross aksepten slapp ikke selvforakten taket. Følelsen av at kroppen ikke samsvarte med identiteten ble uutholdelig. Han kjente seg beglodd av fremmede og skammet seg over sine egne tanker.
En smertefull prosess
Til slutt bestemte Fredrik seg seg for å gjennomgå kjønnskorrigering. Men opplevelsen skulle bli vond. Det første steget var å gjennomgå en mastektomi – fjerne brystvevet. Bare få dager etter operasjonen ble han akutt dårlig. Han fikk blodpropp og måtte legges inn på sykehuset igjen for å få blodfortynnende. Tross opplevelsen ønsket han å fortsette. For hver operasjon fulgte komplikasjoner som satte ham tilbake.
Han var 23 år da han var ferdig med alle operasjonene. Gleden over å endelig kunne kjenne seg komfortabel i sin egen kropp var ubeskrivelig. Men følelsen av lykke ble etterfulgt av et vakuum. Han hadde brukt fem år av livet på bli den han alltid hadde kjent seg som. På veien dit hadde han mistet flere venner og han hadde ikke klart å følge opp det sosiale. Fremtidsplanene hadde blitt satt på vent.
– Jeg var ferdig med prosessen, men hva nå? Jeg stod veldig fast og jeg trengte å gi slipp på historien for å være meg selv.
Ny identitet
Det ble viktig for Fredrik at identiteten hans ikke kun var knyttet til at han hadde levd store deler av livet i en jentekropp. Han unngikk å fortelle om sin fortid til nye kollegaer og kjente ofte på en usikkerhet rundt hva han skulle si når temaet dukket opp. På fest kunne ukjente plutselig stille intime spørsmål om operasjonene, eller kreve et svar på hvordan han kunne være sikker på at han er en mann.
De ubehagelige episodene gjorde at Fredrik ikke ønsket å dele historien sin med andre. Samtidig ville han at det skulle bli større aksept i samfunnet for andre som gjennomgår det samme. Derfor bestemte han seg for å melde seg på «Jeg mot meg» sesong 2.
– Da jeg vokste opp fantes det ingen informasjon om andre som hadde det som meg. Jeg ønsker at dette skal bli et tema som alle kjenner til, men ikke noe som skal definere identiteten til de som går igjennom det. Man vil jo bare være som alle andre. Uansett hvilket kjønn man definerer seg som.
