Lupe Fiasco var – beklager – er en superstjerne som mistet den trofaste fanbasen etter å ha solgt seg ut for å lage større, bredere og ikke nødvendigvis bedre låter etter debutalbumet Food & Liqour og oppfølgeren. Nå er han mer kjent for voluminøse poprap-ballader som “Battle Scars” enn tradisjonelt og bunnsolid rapmateriale i kutt som “Put Em Up”. I kveld befinner han seg mellom fortid og nåtid: Bipolart, men anstendig.
Men nok grinebiting. Sannheten er at Lupe Fiasco leverer varene i et lokale man egentlig forbinder med artister som ikke er Grammy-nominert eller som er blitt løftet opp av Jay-Z og samarbeidet tett med Kanye West.
“This feels so intimate. We on that raw thing”. Det blir fort tydelig at Parkteateret er til Chicago-artistens fordel. I utgangspunktet skulle Fiasco spille på Sentrum Scene, men arrangementet måtte til slutt flyttes til et langt mindre sted. Litt stusselig, men avkastningen er langt større når han spiller for to, tre hundre dedikerte publikummere. Hovedpersonen selv nyter forandringen: Han både ser og høres regelrett bra ut på denne søndagskvelden.
Publikum hand waver fra startskuddet med “Words I Never Said” før “Ital (Roses)” bankes ut. Lyden er overraskende krisp med tanke på et det er en rapkonsert. Stemningen er god – til og med hos de under 18 år som er stuet som kveg borte i hjørnet. Lupe selv koketterer mellom låtene om den overdrevne bruken av sirener og gunshots. Det blir litt flaut fordi han prøver å være morsom, men det er han egentlig ikke. Han bryter flyten unødig for å leke konferansier.
Apropos flyt: Fra eminente “Kick Push” med deilige strykere og Kanye-samarbeidet “Touch The Sky” til oppriktig hjernedøde greier i “I Don´t Wanna Care Right Now” og en eller annen klubbete drittlåt som han spilte inn med Bassnectar: Schizofrenien i Lupe Fiascos katalog er merkbar, også på scenen.
Lupe er en vanvittig dyktig rapper, noe han til gangs beviser når han fremfører låter som “Around My Way” og “Put Em Up”. Men når noen i lokalet roper ut “Take it back!” i et svakt håp om at rapperen skal spille mer fra Food & Liqour, svarer Fiasco at han har mange album og låter. Et “la meg spille hva jeg vil”-aktig svar tilbake høster latter, og sånn sett er han en sjarmerende kis. Det er ujevnheten ved artisten som frustrerer meg, ikke talentet.
Halvannen time senere er det hele over, og selvsagt avslutter Lupe Fiasco ballet med nevnte “Battle Scars”. Samlet, konsentrert og dyktig. Men ikke så veldig ryddig. Fiasco prøver hardt å beholde et bein hver leir og klarer det uten de verste skrammene i kveld.
Ali R. S. Pour
Lupe Fiasco på Parkteateret. (Foto: Rashid Akrim, NRK P3)
