Vi har alle en bunke skiver fra 2000-tallet vi jevnlig kjenner et intenst behov for å høre gjennom én gang til, rett og slett fordi de er så bra at de bare fortsetter å vokse, selv på den syttiniende gjennomspillingen. Og det finnes for så vidt en felles enighet om flere av disse, som Radioheads Kid A, Broken Social Scenes You Forgot It In People, LCD Soundsystems Sound of Silver og Wilcos Yankee Hotel Foxtrot – for å nevne noen. Men personlig står også School of Seven Bells‘ Alpinisms som en helt essensiell del av denne platebunken.
For i en tid der stadig flere band nærmest perverst kjærtegner My Bloody Valentine–signaturlyden, føltes Alpinisms som en nyskapende og frisk tilnærming til de hypnotiske sjangerrammene. Utstrakt bruk av elektronikk og humpete beats, samt en antydende flørting med skrudde, østlige vibber, fikk likevel uttrykket til å føles både organisk og kolossalt. Men først og fremst bestod den av flere av de bedre drømmende popmelodiene fra det siste tiåret.
Det er forståelig at den ene av bandets to harmoniserende vokalister, Claudia Deheza, valgte å trekke seg fra bandet etter den for så vidt sterke, men langt fra like overveldende oppfølgeren, Disconnect From Desire. Hennes rolle i bandet bleknet nemlig i sammenligning med tvillingsøsteren Alejandra, en kjensgjerning som understrekes av at det ikke er mulig å høre at School of Seven Bells nå opererer som en duo.
De har med Ghostory tvert om klart å vende tilbake til mye av eteriske storheten og helheten som føltes noe polert bort på forgjengeren. Uttrykket er samtidig mer syntetisk enn noen gang, tydelig illustrert av de tunge synthene som preger både «White Wind» og singelen «Lafaye».
Låtskriver Benjamin Curtis’ kanskje fremste egenskap er likevel evnen til å snike inn akkordprogresjoner så unaturlig lekre at man ikke helt klarer å begripe hva som foregår, hør for eksempel refrenget på den krautete perlen «Low Times».
Albumet stopper imidlertid opp midtveis når «Reappear», som fremstår mer som en litt for lang overtyre enn en låt, knebler den svært dvelende «Show Me Love». Og funksjonen til «Love Play» – utover å være mye lyd – oppleves litt uklar.
Selv om Ghostory likevel aldri vil kunne måles helt opp mot debuten, beviser de to mest soleklare albumhøydarene at School of Bells likevel er et av vår tids aller beste band i det drømmende popsjiktet. Disse er, symptomatisk nok, likevel de to mest motstridende låtene på hele plata.
For mens «The Night» den mest umiddelbare, korteste og mest tilgjengelige låten her, er niminutteren «When You Sing», plassert i helt motsatt ende av sporlisten, en seig, massiv og jagende vokser av en genistrek. I all sin virvlende prakt fremstår den som en kontemporær tolkning av My Bloody Valentines «Soon» og understreker egentlig School of Seven Bells’ posisjon som en slags fornyer av hele shoegaze-uttrykket.
Kim Klev
