Oskar Klaren slapp taket i hverdagsliv, trygghet og venner for å krysse Europa. 4.500 kilometer til fots. Uten noen idé om hva det puritanske livet langs veien ville bringe.

– Fittbilar!

Tyskland, september 2013. Oskar Klaren trasker langs motorveien, klokka viser midnatt. Tror han. Når du vandrer, glemmer du lett tid, dag og dato. Høsten er kommet, sola er nede, og utpustene i ferd med å bli til frostrøyk. Oskar har ikke sovet i en seng eller dusjet, på rundt 40 dager. Tror han. Bilene suser forbi i mørket, regnvannet spruter opp fra asfalten. Er det noe du blir vant til når du krysser Europa, er det den enerverende lyden av biler som suser forbi.

Det finnes hyggeligere påfunn en høstkveld. Hvorfor velger Oskar å utsette seg for dette?

– I bunn og grunn går jeg fordi jeg kan gå. Fordi jeg vil gå. Fordi jeg alltid har hatt en følelse av å søke etter eventyr. Og fordi frihet er veldig viktig for meg.

Aner ikke hva som venter

8. juni 2013. Oskar tar sine første skritt langs Mosseveien, med ryggen til hverdagslivet, venner og trygghet. Alt han eier bærer han i en 17 kilos sekk på ryggen. Hverdagsangsten er i ferd med å slippe taket, livet er litt lysere. «Kan verkligen inte bli bättre enn såhär», skribler han ned i den første av elleve dagbøker. Han aner ikke hva som venter.

Oskar kommer til å møte hundrevis av fremmede, de fleste godhjertede – noen grådige. Han kommer til å møte fullstendig fysisk utmattelse. Han kommer til å få skabb. Han kommer til å bli ranet. Men viktigst av alt: de neste ni månedene kommer han til å være fri.

Reglene for Oskars vandring er mange. Ingen hjelpemidler. Verken sykkel, segway, bil, buss eller båt – så langt det fysisk og lovlig lar seg gjøre. Intet budsjett. Oskar har fått inn noen tusenlapper fra crowdfunding, men gode, hjelpsomme folk skal være hans primære motor. Minst mulig avhengighet – mest mulig frihet.

26-åringen har alltid vært glad i frihet. Når han og broren Kristoffer entrer et rom, har de gjort det til en vane å kikke etter utgangene, orientere seg for å vite hvordan de kan komme seg ut kjappest mulig.

Som 19-åring bestemte Oskar seg brått for å reise til Kina, og ble værende i Asia i to og et halvt år. Skåningen har bodd i Oslo, Berlin, Paris – kort sagt levd et liv som førte til minimal overraskelse da han lanserte ideen om å gå til Marokko for sine nærmeste.

– Jeg flytta så mye i barndommen at når andre lengter hjem, lengter jeg ut på veien.

Så sier kroppen i fra

Oskar har søkt seg til mye, men aldri til noe så ekstremt som dette. Det nærmeste er Portugal-turen med kompisen Kasper Holm. På ferietur i Porto fikk de høre om pilegrimsveien mot Santiago de Compostella, og etter noen øl begynte de å gå – midt på natta. Overhodet ingen research i sekken, Oskar med tynnsålede Converse på beina. Da de våknet morgenen etter, bestemte de seg like greit for å fullføre.

Ei ukes vandring, 270 kilometer og utallige blemmer senere, dukket destinasjonen opp i horisonten. Da synkronkollapset kompisene av utmattelse, og sovnet på asfalten. Et par timer senere fullførte de vandringen i ren eufori.

– Det var en blanding av alle smertelindrende kjemikalier kroppen kan produsere. Det var vondt, men på en merkelig måte var all smerten uviktig da vi nådde målet.

Med de siste kreftene løp Oskar og Kasper til toget for å rekke flyet fra Porto. Returen tok en og en halv time.

Oskar har ikke engang turt å spørre hva legen tenker om den fysiske utfordringen han har begitt seg ut på. Men en distanse tilsvarende ni ganger Oslo – Trondheim er trolig en sjelden resept blant landets fastleger – uansett hvor stor frihetstrang du lider av.

Oskar har ikke engang helseforsikring. Og allerede i Østfold begynner kroppen å halte, bokstavelig talt: akillesen gir store smerter, og Oskar må redusere overivrige dagsetapper på rundt 40 kilometer.

«Du er ikke det du tjener»

Om du har sett filmen «Into the Wild», har du trolig allerede dratt parallellen til vandrealiaset Alexander Supertramp, som i protest mot det materialistiske samfunnet brenner sine dollar og søker friheten i Alaska. Dagens Europa har derimot få likheter med USAs største delstat – da identifiserer Oskar seg bedre med Edward Nortons hovedkarakter i filmen «Fight Club»:

– You’re not your job. You’re not how much money you have in the bank. You’re not the car you drive. You’re not the contents of your wallet. You’re not your fucking khakis. You’re the all-singing, all-dancing crap of the world, refererer Oskar.

Uten å avsløre for mye: Oskars historie ender dessuten lykkeligere enn Supertramps.

I sær i Norge og Sverige pleier, og stifter, Oskar mange vennskap. Som på St. Hans, da han er i ferd med å legge seg til å sove i skogkanten, og to «flickor» inviterer han med på nattbading. Han ender opp på fest, og sovner i en myk seng. Eller som iskremselgeren han assisterer mot en halv dagslønn. En slant som for øvrig aldri tikker inn på konto. Historiene er utallige, og møtene så mange at det tar ham to og en halv måned å nå København. Turen var beregnet til et halvår. Den tar ni måneder.

Ville du gjort det?

En vandrers hverdag er litt som en jobb med fleksibel arbeidstid. Oskar står opp når han våkner, eller før, og går i sju og en halv time, mer eller mindre. Han har dager han ikke ville byttet mot noe, og dager han ville byttet mot alt. I boka «Gå» omtaler Tomas Espedal vandreren som et enkelt og fredelig menneske:

Han er fri. Han har kommet seg ut av byen, har forlatt familie og forpliktelser. Han har sagt farvel til arbeidet. Farvel til pengene. Han har tatt avskjed med venner og kjæreste, med ambisjoner og fremtid. Han er i sannhet en opprører, men nå har han sagt farvel også til opprøret. Han vandrer alene i skogen, en omstreifer. Han går langs veiene, uten for mange eiendeler, han har tatt verden og mulighetene i besittelse.

I starten av september møter jeg Oskar i Nyborg, Danmark, for å slå følge mot Odense. Gjensynet er gledelig, etappen på drøye 30 kilometer overkommelig. Der vi har mulighet, går vi på skogbunn, der vi må, tråkker vi på asfalt langs veien. Sola er nede, og et svart mørke har lagt seg i det vi stopper opp foran et lysende vindu og strekker oss etter epler fra hagen.

– Et alright hus, to millioners klassen, kanskje. En liten hage. Klær henger til tørk. Trampoline, noen hagemøbler. Det er fint. Men jeg nekter å tro at de har det bedre enn jeg har det. Med min sekk, på vei til Marokko. De skjønner det bare ikke.

– Men det er jo en slags frihet i å ha et etablert hjem også?

– Ja. Og en stabil økonomi. Ja, det er det jo. Altså, friheten sitter ikke i hva man gjør. Det er jeg den første til å erkjenne. Du kan jobbe som alt fra oljemogul til stuepike. Friheten er i hodet ditt. Sånn har det alltid vært, kommer alltid til å være. Men jeg tror de menneskene som finner sin frihet i de situasjonene er unntakstilfeller.

– Kan du se for deg at du noen gang sitter inne i den lyse, varme stua, med lørdagsgodt foran tven? Trampoline i hagen og bil i garasjen, et etablert hjem, rett og slett?

– Nei, det tror jeg ikke. Det kommer til å være vanskelig.

Dagen etter ankommer vi H.C. Andersens hjemby. Vi tar farvel. Jeg må tilbake til hverdagen, og på toget mot København grubler jeg på om jeg ville byttet liv med Oskar. Ville du?

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika»

Dokumentarist Peter Daatland

• peterdaatland@gmail.com
• peterdaatland

På slutten av 70-tallet skulle Ivar Samuelsen gå til India. Ei gresk brunette sørget for at turen endte i Iran – og i giftemål.

– Når du går får du med deg alle detaljene. Hvis du kjører bil eller tog, passerer du bare alt sammen. Målet er ikke å komme frem, målet er turen i seg selv og de opplevelsene du gjør underveis.

17. mai 1976. I to og et halvt år har Ivar Samuelsen forberedt seg på denne datoen. Gått turer med stein i sekken, studert kart, lest drøssevis med bøker, og lengtet etter dagen han skal ta sine første skritt mot India – det opprinnelige målet. 26-åringens smått ambisiøse prosjekt var kommet ut i pressen, og allerede før avgang var den unge mannen blitt lokalkjendis. På selveste nasjonaldagen ble det avholdt en offisiell avskjed fra Røyken rådhus.

– Du får troen på mennesker igjen når du går sånn

– Det var mye oppstyr. Da jeg kom dit var det masse mennesker, og den første kilometeren gikk et musikkorps foran meg og spilte. Det var taler, og ordfører og masse rart.

Den første dagen sto folk og vinket og ropte på Ivar langs veien, og først når han krysset grensen til Sverige, kunne han nyte livet som en ukjent vandrer.

Møtte kona på renseri

Drøyt ni måneder etter den storslåtte avskjeden når Ivar fram til Thessanloniki, Hellas’ nest største by. De velbrukte klesskiftene lengter etter et vaskeri, men grekernes skrantende engelskkunnskaper gjør at vandreren i stedet ender opp på et renseri.

– Der står det ei søt, liten mørkhåret gresk dame. Hun snakker flytende engelsk, og forklarer at hun kan følge meg til et vaskeri i nærheten.

Den hjelpsomme jenta heter Kiriaki. Hun har aldri snakket med en skandinav, og inviterer Ivar hjem på kaffe. Kaffen glemmes bort, og praten om litteratur og kunst overtar. Neste dag intervjuer han Kiriaki om gresk kvinnesak for Norsk Ukeblad.

– Jeg hadde hørt, før jeg dro, at det var lurt om det sto lærer i passet.

– Jeg avsluttet artikkelen med: “det var bra landstrykeren var på vandring igjen, for han begynte å bli forelsket.” Det bet hun seg merke i.

Nordmannen vandrer videre, men gjennom å ringe samtlige av byens hoteller, klarer Kiriaki å spore han opp i grensebyen Alexandropolis. Der treffes de igjen, og avtaler et nytt møte i Iran. I den tyrkiske hovedstaden Ankara erstattes to bein av fire hjul: Ivar må ty til buss store deler av veien for å rekke fram til (stevne)møtet i Teheran.

Det ble stille i telefonen

Ivar og Kiriaki blir til et vi, og forlover seg i Iran – før Ayatollah Khomeinis tid. Hun overtaler han til å møte hennes mor og konservative rektorfar i Hellas, og nordmannen bestiller tur-retur-billett.

– Jeg var svett i hendene, og kom med to blomsterbuketter. Én til familien, og én til hun som senere ble min kone. Så ble jeg akseptert, fordi det sto i passet mitt at jeg var lærer. Jeg var ikke det da, men jeg hadde hørt, før jeg dro, at det var lurt om det sto lærer i passet.

Returbilletten til Teheran blir aldri benyttet, og Teheran forblir dermed vandrerens siste stopp på den 15 måneder lange reisen. Ivars foreldre, som hadde holdt kontakten gjennom poste restante-brev, tror at Ivar fortsatt er i Iran. Overraskelsen er derfor stor når sønnen ringer fra Nederland og forteller at han er tilbake neste dag – med følge.

– Da ble det litt stille i telefonen, og så spurte faren min: du er ikke gift? Nei, sa jeg. Jeg er bare forlovet.

Vandrerens fulle navn blir dermed Ivar Papadopoulos Samuelsen, og den dag i dag er paret fortsatt gift og har to sønner sammen.

Angrepet av villhunder

Men ikke alle etapper av vandringen var like vakre. Spesielt ikke i Tyrkia, hvor Ivar ble holdt til fange av militærpolitiet og ble robba to ganger. Lista kunne sett styggere ut, hadde det ikke vært for en spaserstokk. På småstiene over fjellet i Hellas var det langt mellom folk, og tett mellom løshundene.

– Problemene oppsto da tre bikkjer plutselig kom mot meg. Store, raggete bikkjer som rakk meg opp til livet. Det var ingen mennesker i nærheten, og bikkjene nærmet seg fra alle tre kanter.

Å vise frykt eller begynne å løpe er det dummeste Ivar kan gjøre. Han senker tempoet, men fortsetter rett fram. Én knurrende villhund har han blitt vant til, men tre sultne ulveetterkommere er ingen spøk. Hundene holder det gående i en drøy halvtime, og Ivar er kun kommet 30 meter framover.

– Når de prøvde å glefse etter meg, brukte jeg stokken for å slå etter snuten på de. Da vek de tilbake og pep litt.

Til slutt gir hundene opp og lusker sin vei.

Oppfordrer ungdom til å legge ut på tur

Grunnen til at 26-åringen traska av sted på nasjonaldagen i 1976, var enkel: han likte å gå, og han likte frihet. Allerede ti måneder gammel tok Ivar sine første skritt. Ivar og hans eneggede tvillingbror vokste opp i skogkanten, med en halvtimes gange til nærmeste jevnaldrende. Dermed ble gåing, på skogssti og på vei, tidlig en naturlig del av Ivars liv.

– Fra vi var fem-seks år tok vi hverandre i hånden og gikk en til to timers turer.

Tilbake sto svette foreldre, som ropte og lette etter ungene, som alltid dukka opp til slutt.

– I Norge er vi så rike at vi klarer oss uansett.

Ivar er i dag 63 år. Etter en allsidig yrkeskarrière som bildekunstner og pensjonist, mener han at han vendte hjem til Norge som en mer selvstendig, mer selvsikker og mer kreativ person.

– Jeg lærte veldig mye på den turen som jeg ikke hadde lært på skolen.

Vandrerens aller viktigste lærdom kom fra hjelpsomme og gjestfrie mennesker han møtte langs veien. Ofte ble han invitert inn på en matbit av nysgjerrige fremmede.

– Du får troen på mennesker igjen når du går sånn.

Han oppfordrer ungdom til å legge ut på tur – uansett framkomstmiddel.

– Det viktigste er at ungdommen følger drømmen sin. Om du vil kjøre verden rundt på motorsykkel, så gjør gjerne det. Det viktige er at man realiserer noe man har lyst til. Det går kanskje utover karrière og penger du ville tjent, men i Norge er vi så rike at vi klarer oss uansett.

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika»

Dokumentarist Peter Daatland

• peterdaatland@gmail.com
• peterdaatland

Verden rundt som gatemusikanter

 
Familien Brasøy Fjeldvær var godt plantet på øya Hitra i Sør-Trøndelag med skole og fast jobb. En dag bestemte de seg for å ta pause fra alt i et helt år – for å reise jorda rundt som gatemusikanter.
 

I august 2011 startet reisen. I juni året etter var de tilbake på Hitra. Den reiselystne familien består av Sara (14), Aslak (19), Simon (22) og far og mor, Bjørn og Mette. Siden de kom tilbake har noen av familiemedlemmene fortsatt med musikk, mens andre har gått videre til helt andre ting, men én ting har de til felles: de er alle preget av alt de opplevde.

– Reisen har åpnet for så mange muligheter. Vi har for eksempel blitt mye flinkere til ikke å bry oss om bagateller i jobb, skole og hverdagslivet ellers. Og det er blitt mye enklere å ta de rette valgene. Vi har nok fått et nytt perspektiv på livet, sier familiefar Bjørn.

– Det er lett å bli bortskjemt i Norge

En del av oppdragelsen

Helt siden Bjørn og Mette møttes har de planlagt å dra ut på reise. I utgangspunktet skulle de to dra alene, men så fikk de barn. Da var planen å dra mens barna var små, men det skjedde aldri.

– Da eldstesønnen vår rakk å flytte hjemmefra før vi hadde fått reist innså vi at barna jo drar fra redet før eller siden. Det var nå eller aldri.

Så bar det ut på en ti måneder lang reise. På turen bodde og reiste familien så billig som mulig. De levde nesten utelukkende på pengene de fikk inn ved å spille musikk på gata.

– Man oppdager nye ting ved å reise, både ved verden og ved seg selv. For Mette og meg har det også føltes som en del av oppdragelsen av barna. Det er lett å bli bortskjemt i Norge. Nå er vi mer takknemlige, og tar ikke alt vi har for gitt, forteller Bjørn.

– Nordmenn gjør ikke sånt

Et annet stort inntryk familien står igjen med etter reisen, er hvor vanlig gjestfrihet mot fremmede er andre steder i verden. Det har hjulpet dem mye på veien.

– Vi trodde det skulle bli vanskelig å finne private boliger og ble derfor veldig overrasket over hvor ofte vi ble bedt hjem av folk vi nettopp hadde møtt – som kanskje bare hadde sett oss spille. De skulle ikke ha betaling heller. Sånt gjør man jo ikke i Norge. Jeg tror nesten ikke vi hadde gjort det selv heller, sier Bjørn.

Bjørn og familien var i løpet av de ti månedene innom både Frankrike, Egypt, Tanzania, Zanzibar, India, Hong Kong og New Zealand. Men det sterkeste minnet er fra Brasil, og en festival i Rio de Janeiro.

– Rio de Janeiro var toppen av lykke for oss alle. Stemningen der kan ikke gjenskapes i ettertid. Responsen når vi spilte var helt fantastisk og uansett hvor vi dro etterpå ble alt litt tamt. Vi knyttet også sterke bånd med de vi møtte der. Så sterke at vi faktisk får besøk av noen av dem neste sommer.

Familieterapi

Bjørn fryktet at hjemkomsten til Hitra, etter nesten et år på reise, kunne by på vanskeligheter. Da skulle de tilbake til en «kjedelig» hverdag igjen. Det gikk mye bedre enn forventet.

– Da vi kom hjem satt vi igjen med en overdose av inntrykk. Det var faktisk veldig godt å komme tilbake. Det var så mange høydepunkter at vi fortsatt lever på følelsen av de. Det kommer vi nok til å gjøre livet ut.

Bjørn nøler ikke med å bekrefte at han vil anbefale alle å dra på en liknende reise, og kaller det «familieterapi». Om et år skal familien ut på tur igjen.

– Neste år skal vi ta fri i én måned og reise som gatemusikanter igjen. Mange av stedene vi besøkte ønsker besøk av oss igjen, blant annet Hong Kong. Det er jo ganske unikt det vi gjør, også er vi heldige med at barna våre er utrolig flinke musikere. Jeg håper vi kan dra tre generasjoner når den tid kommer, sier Bjørn.

► Hør P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika»

Journalist Hailey Kristianne Hammer

• Hailey.Kristianne.Hammer@nrk.no

Fem om frihet

Forbipasserende i Trondheim sentrum ble spurt spørsmål om frihet, frihetslengsel og reise. Selv om samtlige har følt en lengsel etter å slippe alt og oppleve noe nytt, hadde få turt å faktisk gjøre det.

1. Hva betyr frihet for deg?
2. Hva forbinder du med ordet frihetslengsel?
3. Har du noen gang følt frihetslengsel?
4. Har du vurdert å slippe alt du har i hendene og bare reise?

Helen Thoren (30) student

1. Å kunne gjøre hva man vil, når man vil, uten å måtte utsette det til et annet tidspunkt.

2. Frihetslengsel føler man vel hvis man har for mye å gjøre i jobb eller skole, og lengter etter å kunne gjøre noe annet. Reise eller bare ta fri.

3. Jeg føler egentlig frihetslengsel ganske ofte i en hektisk hverdag.

4. Jeg kunne aldri ha reist på den måten. Det er godt å ta ferie, men kanskje i en eller to uker. Å reise helt på egenhånd over flere måneder, uten en plan, det kunne jeg ikke ha gjort.
 
 

Anette Groven Dahl (21) servitør

1. Frihet betyr at alle er fornøyde. At jeg kan få gjøre hva jeg vil uten at noen stopper meg.

2. Frihetslengsel er vel når man er «stuck» på ett sted, med samme jobb og miljø. Da vil man kanskje ha mer frihet.

3. Ja, noen ganger har jeg vel kjent på det.

4. Om jeg hadde muligheten skulle jeg gjerne har reist. Men jeg kunne aldri ha sluppet alt av jobb og ansvar og bare dratt på vandring i flere måneder. Det tør jeg ikke.

Tom Andre Drabløs (22) student

1. Muligheten til å velge mellom forskjellige alternativ, akkurat som man selv vil.

2. Frihetslengsel oppstår kanskje når man stresser mye med hva enn man driver med, og ikke har muligheten til å ta fri.

3. Jeg har definitivt følt det i eksamensperioden, når man stresser, leser og ikke føler man har tid til å få gjort noe annet.

4. I slike stunder hadde det vært utrolig deilig å reise fra alt, og starte helt på nytt.

Victoria Onsøyen (20) butikkmedarbeider

1. Frihet er å ha muligheten til å velge, og ha frihet til å ta de valgene man selv synes er riktige. Og at det er opp til meg hva jeg vil bruke den friheten til, og hvilke valg jeg vil ta.

2. Hvis man sitter fast i en jobb man ikke liker tenker jeg at man kan føle en lengsel etter frihet.

3. Jeg har følt det til tider. Trondheim er jo en liten by, og jeg skulle gjerne ha dratt ut og reist og opplevd nye ting. Men for å gjøre det må man bare jobbe for å tjene penger. Da er det lett å bli sittende fast.

4. Jeg kunne aldri sluppet alt jeg har her hjemme og reist uten penger eller en plan. Det blir for skummelt.

Hedvig Meisfjord (17) skoleelev

1. Frihet er retten til å gjøre det man vil, og være den man er, uten at noen skal kunne slå ned på det.

2. De som ikke har frihet lengter vel etter det. Hvis man ikke har hatt de rettighetene man skulle ha hatt til å ta egne valg.

3. Det hadde vært utrolig godt å reise og oppleve nye ting.

4. Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det, sluppet alt og reist uten noe plan. Jeg må ha litt mer kontroll enn det.

Journalist Hailey Kristianne Hammer

• Hailey.Kristianne.Hammer@nrk.no

– Hvor langt tilbake har mennesket utført lignende reiser av lignende grunner?

– Homo Sapiens har som kjent eksistert i ca. 300.000 år. Det begynte visstnok i Afrika, og siden har menneskene spredd seg over hele kloden. Så det må ha vært noen som tok beina fatt på lange turer også for lenge, lenge siden.

– Hva er en slik reise et uttrykk for?

– Den uttrykker et ønske om å vende ryggen til det sedvanlige livet, bryte rutiner og sedvaner, utvikle både sinn og skinn, pluss gi impulser til hjernen og etablere nye nettverk, både sosialt og nevrologisk. Den ensomme vandringen er en berikelse. Men du trenger et rikt indre liv for å ha en hyggelig tur på egen hånd.

– Hvorfor har mennesket et behov for å bryte løs når omgivelsene blir for trygge?

– Jeg tror ikke nødvendigvis det har noe med trygghet i hverdagen å gjøre. Folk som legger ut på slike turer hviler som regel godt i seg selv, det vil si er trygge uansett, og har ingen ting imot trygghet. Jeg tror heller det er ønske om å oppleve enda mer av verden, det ukjente, det fremmede. Det er det ukjente som trekker og ikke det kjente som forbannes.

– Har alle mennesker dette behovet?

– Nei, ikke alle har et like sterkt ønske om å bryte opp, utforske, oppleve det nye. Noen vil oppdage og utforske, andre vil pleie det de har. Det er store forskjeller her, og noe er nok knyttet til behovet for trygghet, som enkelte opplever sterkere enn andre. Det kan skyldes mangel på «basic trust», at du tidlig i livet opplevde manglende trygghet til omsorgsgiver, som kan slå ut ved at du helst vil holde deg til det faste og trygge. Det kan også komme av temperamentsforskjeller – noen er utagerende, andre er innoversøkende og trygghetsnarkomaner.

– Er dette en typisk vestlig greie, et behov som melder seg når du har «alt»?

– Utferdstrangen, oppbruddet fra det velkjente og vante finnes nok i alle kulturer og blant alle folkeslag. Det er mulig at det vestlige, individualistiske vare-, konkurranse- og kommerssamfunnet, hvor vellykketheten måles i forbruk av materielle ting, er en særlig belastning for dem som har andre verdier i livet, som å ha et nært forhold til andre mennesker og til naturen. For dem (oss) er det en pest og en plage å bli presset inn i et livsmønster vi innerst inne forakter, med ufrihet i form av lønnsarbeid, banklån og små muligheter for å realisere drømmer og fantasier. Det vestlige pengesamfunnet binder folk på hender og føtter, og mange lever ett liv, men drømmer om et helt annet.

– Mange er inne på tanken om å bryte løs fra hverdagen, legge alt fra seg og reise vekk, starte på nytt. Oskar er blant de få som faktisk gjennomfører tanken. Hvorfor blir slike tanker eller ord så sjelden til handling?

– Jeg har selv brutt ut eller opp noen ganger. Blant annet seilte jeg seks måneder alene i min 30 fots seilbåt opp hele Norskekysten til Kirkenes, og tilbake igjen. Jeg seilte over Skagerak på julaften, la ut fra Farsund om ettermiddagen 24. desember, mens alle nordmenn gikk hjem for å spise ribbe, synge julesanger og pakke ut gaver. Det var et flott halvår, og bare én ting som var trist: å møte alle de som gjerne skulle ha lagt ut på en tilsvarende tur, men som hadde så mange unnskyldninger for ikke å gjøre det. Det var jobben, karrieren, kona og ungene, det var banklånet og pengene som måtte skrapes sammen hver måned for å betale husleia, osv. osv. Alt sammen røpet at folk var slaver i deres eget liv uten å være klar over det – eller i hvert fall ikke ville innrømme det. Det var trist å oppleve i en kultur som flyter av melk og honning og der det er umulig å ikke klare seg eller bli tatt vare på av det offentlige dersom alt annet skulle gå nedenom.

– Hva er utbyttet av en slik reise?

– Du blir sterkere både fysisk og mentalt, og kan komme i kontakt med sider av deg selv som det hektiske hverdagslivet og lønnslaveriet ikke gir anledning til. Du kommer ned på grunnfjellet av deg selv, og kan reflektere over hva som er viktig i livet – i MITT liv. Og så realisere de enkle gledene når man kommer hjem, legge det unødvendige konsumet bak seg og finne fram til en livsstil som øker gleden og til åg med lykken. Får altså generelt et annet perspektiv på hva livet kan innebære, blir også bedre istand til å realisere det, blir generelt sterkere på alle måter. Men også mer tolerant og empatisk, mer var for hvordan andre ønsker å leve sitt liv fordi en er kommet ut av egen tredemølle og blir mer nysgjerrig på andres valg og alternative eksistens.

– Vil du oppfordre folk til å gjennomføre noe lignende?

– Ja, i høyeste grad, og så fort som mulig. Ikke utsett det til i morgen, og se heller ikke på det som en engangshendelse, men som starten på en livsstil.

Arnulfs boktips: Jean-Jacques Rousseau: Confessions og Reveries of the Solitary Walker. Alle som trenger et puff bak for å starte vandringen bør lese disse to bøkene av Rousseau.

► Hør historien om Oskar i P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika»

Dokumentarist Peter Daatland

• peterdaatland@gmail.com
• peterdaatland

Tellef Raabe

Bergensbasert musiker fra Ålesund. Storebror til Sigrid Raabe. Slapp nylig lydsporet å sove med øynene åpne OST med Dunkelvolt. Låtene er spesialskrevne originalkomposisjoner til dokumentaren, spilt inn i én tagning i Oslo:

Since Rabbit

Oslobasert, melankolsk elektropop fra Lillehammer: Tora Søderstrøm Gaden, Jon Lunde og Sigurd Ytre Arne. Låta er trolig trioens siste:

► Hør P3-dokumentaren «Oskar går til Afrika»

Dokumentarist Peter Daatland

• peterdaatland@gmail.com
• peterdaatland

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)