Over stokk og stein

Ved første lytt er jeg usikker på om WDSTCK er ironiske eller om de er seriøse.

Men for all del – gruppen fra blodbyen ble plukket ut til Urørtfinalen med god grunn. «Flowers» er en livsbejaende discopoplåt som tråkker i samme sti som Proviant Audio og tidvis Lemaitre. På en bra måte.

Fra Urørtfinalen til by:Larm på under et år, altså. Bandet kompisen min mener er en vellykket sketsj, er en av de siste actsa som spiller på festivalens første kveld, for anledningen P3-scenen.

Det slår meg hvor pregløse låter det er. Det aller meste av materialet høres ganske likt ut. WDSTCK jobber i en sjanger som er «positiv», derav de de meterlange glisene på bandmedlemmene. Forståelig det, disco er jo i utgangspunktet ganske fett.

WDSTCK – «Flowers» live på Urørtfinalen 2015:
http://youtu.be/TZZ244EKed0

Altså, det ser ut som de seks på scenen har det skikkelig rått. Det står ikke på viljen her. De joviale rytmene, da ser vi bort fra at bandet ikke er særlig samspilt, får vokalisten til hoppe av glede. Den største innvendingen er mangelen på evnen til å lage spor som ikke er kliss like.

Den tilmålte tiden går i forskjellige versjoner av samme låt. Det er sikkert fint for tilhengerskaren som deler gleden med resten av bandet der de står foran scenen og klapper i takt.

I bunn og grunn spiller WDSTCK med stor appetitt, men variasjonen uteblir. Konserten er lite minneverdig, til tross for gode intensjoner og pågangsmot, da.

Ali Soufi