Muses styrke har helt siden Showbiz vært en klippefast tro på sin egen pompøsitet og gjennomføringskraft nok til å komme unna med wagnerske ambisjoner som «Knights Of Cydonia», «Exogenesis»-trilogien og «The 2nd Law»-greiene. Disse legges viselig alltid mot slutten av albumene, men i Drones‘ tilfelle kommer et lettvint konsept i veien for de riktige knappene.
Konseptet, i dette tilfellet, er tredje verdenskrig, fjernstyrt krigføring og hjernevasking. Hamret inn med klipp fra motivasjonstaler, din typiske eksersérsplass-lingo og titler som «Defector», «Mercy» og «Dead Inside». Ikke et nytt tema i popularmusikken, og i Matthew Bellamys hardhendte formuleringer blir ikke Drones et spesielt spennende lyrisk tilskudd heller.
Ved hjelp av produsent Robert «Mutt» Lange har de imidlertid langt på vei lykkes i å bli det rockbandet man ble forelsket i via låter som «Muscle Museum», «New Born» og «Time Is Running Out». Første halvdel av platen er svært underholdende, med «Reapers», «Dead Inside» og spesielt «Mercy» som vitale tilbakekast til tidligere meritter. Gitarsoli og våte, konsise trommer kan godt krediteres Lange – hvis mest sammenlignbare produksjoner inkluderer AC/DCs Highway To Hell og Def Leppards Hysteria. Det låter lekkert, rent, oppbiffet og presist.
Derimot er det vanskelig å falle helt for høytideligheten. Bellamy har et lemfeldig forhold til floskler, og av de umiddelbare hitene lider spesielt «Psycho» under dette. «Your mind is just a program, and I’m the virus, I’m changing the station» kombinert med kommandering fra et befal og truende hvisking à la Marilyn Mansons «The Beautiful People» er ikke en spesielt spennende blanding når resultatet i tillegg er såpass humørløst (og dermed langt unna Muses beste TV-øyeblikk). Dette er også problemet til «The Handler», som – «Thunderstruck»-riffing til tross – er en tungsesset skildring av en jeg-person som må stå opp mot de som hjernevasker og undertrykker via linjer som «I won’t let you control my feelings anymore / And I will no longer do as I am told /
And I am no longer afraid to walk alone / Let me go».
Mot slutten av albumet tar det som vanlig en vending mot suitene. Denne gang ved timinutteren «The Globalist» over i «Drones», men ulikt eksemplene fra første avsnitt, treffer de ikke denne gang. Her skal man tåle en god dose Ennio Morricone-plystring før man kommer i et «Unintended»-tema – etterfulgt av noen minutter gitarsolo og til slutt en «We Are The Champions»-avslutning. Dette glir over i den håpløse acapellaen «Drones», som videre glir over i apati og til slutt irritasjon over at Muse ødelegger en i utgangspunktet vital retur til rocken med lettvint omgang med tema og svulstig svada.
Jørgen Hegstad
