Det er ingen gitt sannhet, åpenbart, men det er ikke mange rappere som har bikket førti som leverer musikk som føles nåtidig. Myteomspunnet og ikke minst en kul type, Mae har alltid skilt seg ut. Fra button down Polo-skjorter og tilhørende kledelig (!) hestehale under perioden da Furuset-rapperen under Opaque-aliaset leverte opuset Gourmet Garbage til hans norske debutalbum hvor han forteller at det er status quo nesten 20 år senere i «Bare står og ser på», men bare litt bedre: “hva er det du glor på, det ække noe å se her, bortsett fra at jeg har fått meg nye kalosjer og penklær”.
For Mae er lættis, men skisserer også alvoret. På singelen «Oslo» påskjønnes hovedstaden, individualitet preikes om på «Bobla» og «Gull på rull», ikke-lek-deilig gis på «Smil», strålende spydighet blir levert på «Null hull», generell bossyness gjelder på «Loff» og «Navnet ringer bjeller» – tematikken varierer og en blir lyttende. Men Finn Kalvik-tolkningen «Aldri i livet» catcher jeg bare ikke, og «Høst» klinger ikke godt i ørene.
Det beste med Mae, foruten en herlig eiendommelig artistpersonlighet, er at han tegner bilder jeg umiddelbart ser for meg. Det tar ikke lange tiden på 12 spor lange Proletar Adel før en av favorittrapperne til din favorittrapper illustrerer et perfekt bilde over en klassisk, tung og melodisk hiphop-produksjon fra Tommy Tee, som er den røde tråden rent musikalsk her, på «Anonym seriøs»: «Du sitter i sofaen med fredagstaco, mens jeg står i barings og trikser med ‘chakuen«.
Om du ikke klukker eller i det minste trekker litt på smilebåndet av sånne linjer så har jeg mine tvil om at du ler av noe som helst. Ordspillene kommer tett i tett, men det er ikke nødvendigvis alltid like festlig – heldigvis, holdt jeg på å si.
«Tommy Tee står bak produksjonen på alt jeg gjør», sier 42-åringen. Fra funky og tung på Gourmet Garbage til funky og tung på Proletar Adel, men norskspråklig. Grei oppfølger, det.
Ali Soufi-Grimsrud
