«For to år siden spilte jeg på Urørtscenen!» utbryter Arif når han kan se utover et stappfullt kongesceneområde og oppleve selve manifestasjonen av at han på disse få årene har oppfylt tittelen fra debut-EPen Komsåtokfærdiih. Han er utvilsomt et av våre absolutt største navn nå, både for kritikere og folk flest – på Slottsfjell vist gjennom mengden av manbuns og den noe spesielle moten bh og skjerf som synger med ved omtrent hvert eneste refreng.
På Slottsfjells klimatisk minst inkluderende dag er det derimot en svært inkluderende artist som inntar scenen. Etter eget sigende fasjonabelt sent grunnet et klesskifte (det er flere i løpet av konserten), men kun med noen oppbygde podier og en videoprojektor å støtte seg på. Man kan finne mange argumenter for og mot å fylle et hiphopshow med backingband, korsangere og lignende, men med en såpass vinnende personlighet som Arif innehar holder det i massevis med han selv.
Som rapper er han omtrent uovertruffen, som r&b-sanger helt godkjent. Godt hjulpet av en autotunemikrofon og en usynlig DJ blir dette en time med hits, følelser og visuell – skal vi si eksperimentering. Filmen som vises under «Gal» er like eksplisitt som teksten, mens han ellers i settet er svært så eklektisk. Han iscenesetter seg selv godt, som loveable rogue, kvinnenedlegger og en som har arbeidet seg oppover. Utover settet er vi innom «Den Standhaftige Tinnsoldat», Hype Williams/Nas-filmen Belly, noe Hiroaki Samura-aktig anime og en par sekvenser der Arif lipsyncer seg selv. Spesielt effektivt på de roligste låtene, men hele settet fungerer like bra for et lydhørt publikum og fra en artist som til stadighet innser hvor langt han har kommet.
Naturlige høydepunkter er de gjestede «8ball» med Aon og «7» med Unge Ferrari, mens Arif selv kanskje er aller best på HighEnd/Asfalt-høydepunktene «Villsvin» og «Fleksnes».
«Jeg har jobbet hardt», sier han som siste ord mens han går ned foran scenen og hilser på fansen. Vel – det var absolutt verdt strevet.
Jørgen Hegstad
