«Overthinking Boy 94»

Nå er Emil 24 år og frontfigur i et band.

Når han står på scenen får han publikum til å synge med, de jubler når han treffer de høyeste tonene og ler når han vitser mellom låtene.

Musikk har han holdt på med stort sett hele livet. Det startet med trommer da han var åtte, før han gikk over på gitar i ungdomstida. Nå skriver han tekster, dype linjer om selve livet.

«I was always too alive to live», synger han.

– Man skriver mye bra når man lider. Det er en klisjé, men det stemmer godt.

«Loonies»

Musikernavnet er «Overthinking Boy 94», og bandet han fronter kaller seg De Psykt Gode Vennene. Hvis det ikke sier deg nok, så skal du ikke langt inn i en verselinje før du skjønner hva musikken dreier seg om.

«Loonies of the bin, we are loonies all within», synger de.

Emil og bandet har gjort det til sin misjon å lage lettbeint musikk om det som er hardt.

– Det handler om å opplyse om mental helse, også hjelper det meg på samme tid.

I ryggen har Emil ti bandmedlemmer, men det er hans historier de synger om.

– Dette er musikk som jeg har skrevet når jeg var sjuk og ble frisk igjen og litt sjuk igjen. Jo friskere jeg har blitt, jo gladere blir musikken – det er ganske interessant!

Alternativ virkelighet

En av Emils mørkeste historier har, i ettertid, blitt til en låt som fremprovoserer latter fra både scenen og salen.

«Schizo, my schizo» synger de, og publikum humrer.

– I sangen skriver jeg om det som om den var en kvinne, noe konkret, som jeg ikke helt klarer å rive meg løs fra. En kvinne som har fått meg til å ta overdose med medisiner og nærmest sulte meg til døde.

For det var omtrent slik det føltes for Emil for noen år siden da han fikk diagnosen paranoid schizofreni, at han ble forført inn i en alternativ virkelighet.

– Jeg ville lide

– Det finnes like mange mennesker i verden som det finnes måter å ha en psykose på, forklarer Emil. Felles for dem er at man kan bli veldig opphengt i ting, få paranoide forestillinger om noe spesifikt.

Hans versjon inneholdt et historisk tema som han gikk inn i med hele seg: undertrykkelse av svarte- og kampen for svartes rettigheter på 18- og 1900-tallet.

Emil kan smile når han tenker tilbake på det, for han vet nå at det var en vrangforestilling, men da det sto på gjorde han alt for å sette seg inn i deres lidelser.

– Jeg fikk mye ut av å prøve å være litt undertrykt selv, jeg ville lide. Så jeg hang mye på Brugata (gate midt i sentrum av Oslo, journ. anm.), jeg malte meg svart i huden – noe som var solidarisk tenkt i mitt hode, men det ble jo rasistisk.

Når Emil forteller om psykosen nå så ser han selv at han mista kontrollen i denne perioden.

– Jeg har aldri vært så utsulta og redd, eller følt meg så isolert og håpløs.

– Diagnose er en ferskvare

Diagnosen fikk han for det som skjedde i denne tida da han vandret rundt i Brugata med svartmalt ansikt, kort fortalt.

For merkelappen paranoid schizofreni er en ferskvare, minner Emil oss på. Som alle diagnoser som blir satt på psykisk sykdom.

Den sier ikke noe om personen Emil, selv om han har møtt mange fordommer for å være åpen.

– Jeg var med i et radioprogram hvor jeg åpna meg litt, og det førte til mye avvisning i tida som fulgte, fordi folk mente jeg potensielt sett var farlig.

Det var en grei erfaring å gjøre seg, for Emil lærte litt om ekte relasjoner.

– Jeg har venner som forstår hva dette handler om, og da trenger man kanskje ikke fundere så mye på hva andre tenker om det.

– For skjør til å leve

Emil er ikke lenger paranoid schizofren, nå strever han med det som kalles postpsykotisk depresjon.

Det er ganske vanlig etter en psykotisk episode, for hvordan er det å komme seg tilbake i det virkelige livet etter å ha levd en periode på siden av det?

– Det er sabla vanskelig.

Emil grubler mye på hvordan livet skulle ha vært, at han ikke er god nok, at han egentlig ikke har noe her å gjøre.

– Den tanken har jeg hatt siden jeg var liten; Hva gjør jeg her?

På et tidspunkt spurte han moren sin om han ikke kunne få flytte inn i magen hennes igjen.

– Jeg kommer alltid til et punkt der jeg spør meg selv om jeg er for skjør til å leve. Da kommer selvmordstankene.

Avskjeden

Emil vet at en tanke ikke er farlig i seg selv, men han har også hatt planer – og de skal man ta på alvor.

En gang gikk det så langt at han bestilte en tur langt av sted som skulle bli slutten. Til vennene sine sa han at han bare skulle reise bort, men det var noe med alle avskjedene som ikke stemte.

Da venninna Inger inviterte på kaffe og konfronterte Emil direkte, følte han seg gjennomskuet.

– Det var nok en veldig tillitserklæring da hun spurte, at hun fanga det opp. Jeg skjønner at jeg har en venn som kjenner meg godt.

Samtalen var nok til å få Emil på andre tanker, det endte med at han skrev seg selv inn på psykiatrisk sykehus og fikk hjelp til å komme seg ut av mørket.

– Har noe her å gjøre

Nå bruker Emil musikken som terapi.

Mange av sangene blir triste, men Emil skriver også humoristiske tekster om sine sårbare sider. Det skal være greit å le av det som er vanskelig, mener han.

– Man må prøve å leve med det, og ikke mot det.

Musikken bekrefter også at han har noe her å gjøre.

– Jeg tror jeg gjør det for den følelsen av at jeg gjør noe litt større enn meg selv. Ved å være åpen om min historie, så kjenner alle på sin, og det er jo ikke så ulikt.