Øyakommentar skrevet av musikkprodusent i P3 Jørgen Hegstad.
Med så mange favorittband samlet på én og samme gresslette og så liten tid å se de på, var årets Øyafestival for meg et eneste langt lydmaraton. Her er noen av opp- og nedturene.
Pent møblert festival
Etter min siste campingfestivalopplevelse i Trøndelag for noen uker siden, da jeg våknet opp i baksetet på en Honda Civic ’83, er det godt å komme til en såpass pent møblert festival som Øya. Der man virkelig kan konsentrere seg om de gode konsertene i stedet for å forsøke å unngå håndbakduell med en gjeng fyrer fra Malm, og der dusjing og seng inngår i tilværelsen. Øya hadde i år booket virkelig mange av de bandene jeg hadde ønsket å se, og der de som sto høyest på ønskelisten også var de som virkelig innfridde live.
Jeg er ekstremt glad i det siste Mae Shi-albumet ”HLLLYH” (se: bilde øverst), og dette var også den konserten som ga mest gåsehud i år. En passe blanding a-capella, kauking, trommetakras og publikumsfrieri à la Les Savy Fav ble svært minneverdig. Denne konserten var på den nye Odden-scenen, det var der jeg fikk de største liveopplevelsene i år. Akkurat passe med publikum (i motsetning til klaustrofobihelvete under Lykke Li-konserten på den nestminste Vika-scenen), og kjempebra konserter fra blant andre No Age, Elephant9, A Place To Bury Strangers og The Dodos.
Gammel mann på Nintendo Wii
Sjøsiden-scenen, den nest største, var den som slet mest med lyden (i år igjen), og det var også her årets to store konsertnedturer fant sted. Først Mogwai, et band som absolutt ikke bør spille så tidlig på dagen som 15:00 (hverken musikken eller bandmedlemmene tåler dagslys spesielt godt). Dernest årets største skuffelse, Iron & Wine. Det hjalp ikke engang at Calexicos Joey Burns stilte på scenen; de hadde like mye karisma som en fuktig sponplate. At backingbandet spilte som om de akkurat hadde kommet hjem fra en jazzvake-turné med Joe Zawinul trakk også ned.
John Dee/Rockefeller-Øyanattkonsertene var sparsomt besøkte. Dumt, for både Dengue Fever (årets blideste band) og The Notwist (eneste gang jeg har sett en gammel tysker traktere en Nintendo Wii som instrument) var kjempebra kveldsavrundere. Nåvel, man slapp iallefall Lykke Li-trengselen.
De andre konsertene som fortjener å nevnes er Sigur Rós, Fleet Foxes (til tross for i overkant mye snakk om Hitra), My Bloody Valentine og Los Campesinos! (forferdelig pen og surtspillende fiolinist).
Det å avslutte hele kostebinderiet med 45 minutter mørk ambient, røyk og munkekutter signert Sunn 0))) med islett av Mayhem sier vel bare at Øya utnytter knutepunktstatusen sin til fulle og ikke nøler med å gi folket nye musikkopplevelser. Selv om jeg av og til også setter pris på å våkne opp i baksetet på en Civic.
Mvh
Jørgen
