Gjennom spalten P3 elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Hovedunnskyldningen til å ha denne spalten, som nevnt rett ovenfor, er at vi P3-anmeldere også får skrive noen entusiastiske ord om de skivene som befinner seg dypt nede i utgivelseshavet hva viktighet og aktualitet angår. Som også betyr at det er null problem om vi omtaler plater månedsvis etter lanseringsdatoen.
Ta for eksempel You Are Always On My Mind, som ble gitt ut den 2. juli i år. Brooklyn-bandet A Great Big Pile of Leaves kunne vanskelig plukket en mer passende dato for sitt album nummer to. Særlig misunner jeg amerikansk high school-ungdom, som stereotypen tro har tilbrakt sommermånedene kontinuerlig brisne på øl av merket Pabst Blue Ribbon, syklende gjennom samlebåndsforstadsgater i retning nærmeste badeplass eller grillfest – med nettopp dette albumet på øret.
A Great Big Pile of Leaves – «Snack Attack»
Årets minst amibisiøse indieplate?
Solskinnsvarme gitarakkorder, kriminelt catchy koringer og en gjennomsyrende umiddelbarhet, preger alle ti sporene på det som trolig er årets minst ambisiøse utgivelse innen indierock-segmentet. ““That sounds cool!” is our guiding phrase when composing. If it sounds intense or heady or combative, we usually drop the part,” forklarer bassist Tucker Yaro dekkende nok i et av de få intervjuene som så langt er gjort med kvartetten.
Men selv om albumomslaget (symboler som ølkrus, rullebrett, hamburger og pizza håndtegnet på resirkulert papp) og låttitlene “Fun in the Sun”, “Slumber Party” og “Pizzanomics” vitner om et band som lever bekymringsløst i nuet, er det likevel fullstendig feil å trekke slutningen om at dette er en gjeng døgenikter som kun har lyst til å spille i band fordi sånt er beint fram moro.
A Great Big Pile of Leaves henter kanskje masser fra den mest festivalvennlige og sommerlige poprocken, men referansene er minst like mange til den amerikanske østkystens overveldende emoscene. Særlig er den representert av Topshelf Records, som kvartetten er signert til.
Hvis du fortsatt behøver å bli overbevist om at det musikalske “emo”-begrepet omfavner langt mer enn høypubertale made-for-radio-kollektiv som My Chemical Romance eller Jimmy Eat World, anbefaler jeg å dykke ned i selskapets 78(!) spor lange gratis(!)album Topshelf Records Sampler 2013, som bugner med det beste av frustrerte, amerikanske rockeband akkurat nå – inkludert A Great Big Pile of Leaves.
A Great Big Pile of Leaves – «We Don’t Need Our Heads» (Made of Chalk Sessions)
Søte melodier, selvransakende tekster
Tekstene til Pete Welland er tross alt proppet fulle av en sjarmerende og selvransakende ambivalens, en mild bitterhet, som akkompagnerer de, ehem, søte melodiene. «Finally settling in, but everyone else is moving out» og «I get so extroverted only when no one else is looking» er et par representative stikkprøver, mens særlig smellvakre “Pizzanomics” er kledd med de samme nervøse gitarene som preger katalogen til foregangsband som American Football og Cap’n Jazz.
Jeg må innrømme å kun ha så vidt vasset i deres tidligere utgivelser, men skal vi tro bandet selv er You Are Always On My Mind er deres første studioalbum – bokstavelig talt. Altså: Albumdebuten Have You Seen My Prefrontal Cortex? fra 2011 er spilt inn i en eller annen garasje, noe den også bærer preg av. For tydeligvis har Welland senere oppdaget at han synger langt bedre enn han skriker, mens den tydeligste posthardcoreflørtingen er byttet ut med noe langt mer tilgjengelig – knallsterke popmelodier.
Puritanerne får sutre videre hvis de skulle føle for det, men selv klarer jeg ikke la You Are Always On My Mind bli liggende igjen hjemme når jeg selv er ute og sykler. Eller spiser pizza. Eller lengter etter sommeren, for den saks skyld.
Kim Klev
