Gjennom spalten P3 Elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Det begynner ærlig talt å bli en stund siden første gang jeg hørte Adam Green & Binki Shapiro. På en årets beskere vinterdager ramlet jeg innom platesjappa Big Dipper i sentrale Oslo, og ble umiddelbart omfavnet av lyden fra varm 60-tallspop og to sangstemmer minst like mye i duell som i duett. Fordi det sikkert er mange som meg, som ikke våger å spørre hva som spilles over anlegget, hadde herren bak kassen heldigvis stilt ut albumomslaget. Dessverre glemte jeg like kjapt bort navnene som stod trykket på det.
De siste månedene har jeg imidlertid tilbragt mye tid sammen med kremparet fra USA – og følgelig stadig mer jo høyere solen har kommet på himmelhvelvingen. Binki (f. 1987): Ufrivillig rockemodell og tidligere altmuligkvinne i trioen Little Joy, der det ble med kun ett album sammen med trubaduren Rodrigo Amarante og The Strokes-trommis Fabrizio Moretti. Adam (f. 1981): Den ene halvdelen av nå oppløste The Moldy Peaches, men står også bak et imponerende antall soloskiver siden 2000-tallets spede begynnelse. Green er samtidig en av de mer fremtredende figurene ved den skrullete anti-folkscenen som finnes over dammen.
Harmoniske uroligheter
Prosjektet Adam Green og Binki Shapiro kunne lett vært dørgende kjedelig. Det har tross alt blomstret opp mange som ønsker å følge den eviggrønne og elegante popoppskriften fra vestkystens euforiske hippieera. En ung Scott Walker (lenge før han ble helt avantegarde i formen) er et sannsynlig referansepunkt, mens Nancy Sinatra og Lee Hazlewoods Nancy & Lee blir uungåelig å nevne i denne sammenhengen. Ser man bort fra at det er kort vei mellom de lekre poplåtene, er det tekstene til de to som hever Adam Green & Binki Shapiro over lett og ledig kos. Sjelden har jeg hørt duetter fungere så godt som dette – sannsynligvis fordi de to skaper en spenning ved å synge mot fremfor med hverandre. Se bare videoen nedenfor hvis dét føles uklart.
Adam Green & Binki Shapiro – «Just To Make Feel Good»
Albumet ble nemlig til gjennom et slags dogme om at de to skulle skrive hverandres breakup-skive – Binki med Adams øyne, og vice versa. Tematisk blir det imidlertid aldri klisette eller grinete, men – hva skal man si – heller underfundig spydig. Se for deg det gamle ekteparet som benytter enhver anledning til å påpeke dette og hint om hverandres feilskjær. Så kan du selv velge om du skal la de åpne trommene, de døsige gitarene og de runde basslinjene akkompagnere tankesløsheten i solsteiken eller om du heller vil ligge utstrakt og knise til den komiske misantropien.
Tidløst håndverk
Jeg benytter like greit anledningen til å peke ut enkelte låtfavoritter fra duoens debut. Sammen med «Just To Make Me Feel Good» ovenfor er «Pity Love» en av de mest singelvennlige kuttene fra skiva, men den er også et av de mest selvforaktende. Og der den store åpneren «Here I Am» nærmest bikker over i det optimistiske, avsluttes albumet med en håpløs og seig midnattsdroner («Nighttime Stopped Dreaming»). Samtidig burde basslyden – og den øvrige produksjonen, for øvrig – på «Don’t Ask For More» få det til å krible i de mest lydømfintlige delene av understellet.
Samlet sett sitter du igjen ikke bare med et av årets lekreste popalbum, men også en av de mest elegante sommerplatene jeg har hatt gleden av å bære med meg rundt forbi på en stund. Minst like enkelt som det er å falle for Adam Green & Binki Shapiro, er det enkelt å vende tilbake. Sånn er det jo gjerne med ypperlig håndverk uten forbruksdato – at detaljrikdommen gir deg stadig noe nytt å oppdage.
Kim Klev
