Enten er det platesamlingen eller hukommelsen min som spiller meg et salig puss, eller så kan det dessverre se ut som om pulsen på musikklivet i Sør-Amerika er nær null. I hvert fall utenfor folkemusikkens teppekledde fire vegger. I så fall bør man krysse fingrene for at den chilenske space rock-kvartetten Föllakzoid er et glimt av potensiell storhet på kontinentet.
For plateselskapet deres, New York-baserte Sacred Bones, kan ikke Föllakzoid ha vært det enkleste bandet å tilfeldig snuble over, for verken det håpløse bandnavnet, deres anonyme tilstedeværelse på nettet, eller musikken, for den saks skyld, skriker etter oppmerksomhet. Men så er det med musikk at hvis den bare er bra nok, så er det alltid noen der ute som klarer å se den.
Og bare så det er sagt: Det er langt fra noe hverdagslig kompliment å få logoen til plateselskapet Sacred Bones stemplet på albumcoveret. (De har nemlig en tradisjon med å la den pryde alle deres utgivelser.) Selskapet vet nemlig særdeles godt hva de liker, og de har dermed funnet sitt småvoksne, referansetunge hjørne av undergrunnsrocken. Med et par unntak, riktignok: Akkurat hva de ser i den elektroniske hipstersmørja til Zola Jesus er vanskelig å forstå.
Samme nummer som i ’71
På begynnelsen av syttitallet hendte det saker og ting i det som den gang het Vest-Tyskland – mer presist i storbyen Düsseldorf. Band som Kraftwerk, Neu! og Can rottet seg sammen til noe kalt «Düsseldorfskolen», hvor prominente basslinjer, smektende synthesizere, sparsommelig og messende vokalbruk, og den repetative trommerytmen motorik skulle bli til sjangeruttrykket bedre kjent som krautrock. Skal man plassere Föllakzoid på en referansetidslinje – og det skal man jo? – er det først og fremst her de lander. Hør bare på åpningssporet «9» fra det ferske andrealbumet II, som nok er det aller nærmeste chilenerne kommer denne musikalske tradisjonen.
Heldigvis er Föllakzoid mer enn bare ypperlig og friskt oppkok på gamle oppskrifter. Blant annet har de flyttet basslinjene fra dårlige belyste tyske motorveier og opp, opp, opp, dinglende blant to-tre stjernetåker – en estetikk som ikke bare skinner igjen i hvordan rytmeseksjonen og gitarriffene svever bortover i spiralformasjon, men også i de psykedeliske stemningene og plateomslagene.
Temperamentet til de fem kuttene skiller seg også nevneverdig. Gallopperende «Trees» åpner med et syrlig riff som river med seg bandet i et stresset tempo – som forsterkes av de febrilske synthesizerklokkene midtveis, mens «Rio» (eller «Rivers», som den heter i Spotify) vitner om en langt mer tilbakelent og revete stemning i studio.
Platens mørke side
Mine favoritter gjemmer seg imidlertid på baksiden av vinylen (jeg anbefaler virkelig å kjøpe den inn; dette er et ypperlig tilskudd til den fysiske platesamlingen). På både «99» og femtenminutteren «Pulsar» beveger Föllakzoid seg ikke bare i sitt soniske stjernetåkelandskap, men samtidig langt nærmere dødsdømte sorte hull og eksplosive supernovaer. Altså, hvis ikke de kosmiske metaforene henger på greip: Her hamres det desto hardere på trommesettet, basslinjene er seigere og sintere, og det ligger generelt noe truende og apokalyptisk under huden, som på mange måter kan minne mer om psykedeliske metallband som Kylesa og Neurosis enn gamle krautrockhelter.
Det kan jo også være verdt å nevne de ørkenrockfokuserte utgivelsene fra tidligere – en selvutgitt debutplate og en EP – begge titulert Föllakzoid. Men der EPen duver ruset og ustrukturert rundt i ambiensen (låttittelen «Arabic-Hash» sier jo sitt), vitner debutskiven om et band fortsatt på leting etter sin egen stemme.
Og det er for så vidt her II – albumet som fikk meg til å falle for bandet – kommer inn i bildet. Med denne utgivelsen viser de fire chilenerne at de allerede i 23-årsalderen har klart å finne seg selv. Har du, som meg, en erogen sone for repetative rytmer og kosmisk psykedelia, er det ikke å se bort ifra at Föllakzoid kan snike seg med på årsbestelistene. Forresten: Kan noen booke dem til Norge? Takk.
Kim Klev
