Første gang jeg bet meg merke i navnet John Grant, var for sju år siden. Og det var ABBA, ingen ringere, som spleiset oss.
The Czars, det drømske og tristvakre bandet Grant ledet gjennom deler av 90- og 00-tallet, avsluttet nemlig karrieren sin med coversamlingen Sorry I Made You Cry (2006). Der stakk særlig en nærgående og nesten ubehagelig dvelende tapning av den svenske popkvartettens tilsynelatende bekymringsløse ”Angel Eyes” seg ut.
Når John Grant synger ”it’s a game we used to play” kiles både tårekanaler og den uunngåelige klumpen i halsen. Med enkle virkemidler avdekker han en sårhet den mer oppjagede originalen bare hinter om. Det er en modus operandi som går igjen i hele hans kunstneriske virke.
I juni spiller John Grant på Parkteatret i Oslo. Vinn billetter her!
Mørk humor, dypt alvor
Siden The Czars imploderte har Grant gitt ut to album på egenhånd: The Queen Of Denmark i 2010, og Pale Green Ghosts, som kom i forrige uke. Begge platene er svært gode, men det er med sistnevnte han for alvor klorer seg fast som en av de mest særpregede og kompromissløse låtskriverne som opererer for øyeblikket, både melodisk og lyrisk.
Det er vanskelig å skrive om John Grant uten i det minste å sneie innom detaljer fra hans trøblete biografi. Ikke bare har 44-åringen fra Michigan slitt med rusproblemer, depresjon, betente familieforhold og aksept av sin egen homoseksualitet. I tidsrommet mellom de to soloutgivelsene ble han i tillegg diagnosert med HIV, en nyhet han valgte å offentliggjøre fra scenekanten under en konsert med Hercules & Love Affair i London i fjor sommer.
Dette er motiver og temaer Grant ikke viker fra i låtene sine – tvert imot. På ”Ernest Borgnine” fra Pale Green Ghosts synger han: ”Doc ain’t lookin’ at me/ says I got the disease/ Now what did you expect/ you spent your life on your knees”. Og kombinasjonen av mørk humor, dypt alvor, lengsel og selvforakt snor seg gjennom alle disse 11 låtene, ikke bare de opplagte (”Sensitive New Age Guy”, ”I Hate This Town”, ”Greatest Motherfucker”).
Avslutningssangen på samme plate, ”Glacier”, er verdt et avsnitt for seg. En rørende og vond beretning om skammen over å føle seg annerledes, og smerten i å bli tråkket på, mens også en hymne som maner til kamp mot dumhet, frykt og undertrykkelse. Grant har selv uttalt at han skulle ønske han hadde hørt denne sangen som ung – det er lov å håpe at en ny generasjon tenåringer kan oppdage og finne trøst og inspirasjon i den.
Den gode melodien
Rent musikalsk har John Grant beveget seg over store flater siden den Cocteau Twins-inspirerte drømmepopen han bedrev med The Czars (som jo også ble produsert av Simon Raymonde fra nettopp Cocteau Twins).
The Queen Of Denmark, spilt inn med Midlake som backingband, høres ut som en drømmejukeboks fra søttitallet. Det er all grunn til å anta at artister som Thom Hell, Iron & Wine og Father John Misty ville latt seg kroppsbarbere for å hoste opp et like gjennomført lekkert uttrykk.
Pale Green Ghosts er på sin side mer variert – her forekommer riktignok også dette varme og organiske uttrykket, men hørbart ispedd dump, spartansk elektronika, fra det dramatisk melankolske tittelsporet til frekkere nikk mot nevnte Hercules & Love Affair (”Black Belt”) og LCD Soundsystem (”Sensitive New Age Guy”). Platen er spilt inn på Island, der Grant nå bor, med lokale musikere, Biggi Veira fra Gus Gus som produsent og Sinead O’Connor som gjestevokalist.
Begge disse platene kommer til å prege de neste månedene tungt for min del. Har du ikke sjekket dem ut ennå: Gjør det. Jeg er villig til å vedde på at de kommer til å berike våren din, om det så gjør litt vondt underveis.
Marius Asp
