«Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii neeeeeeevvvveeeer thouuuuuught thaaaaaat Iiiiii cooooould fiiiiind someone so special». Stemmen til LaToiya Williams slår ut pusten av meg. Jeg spoler tilbake. Gang på gang. Ny låt. «I`m so glad that you believe in me like Iiiiiiiii believe in hooohohoooooooohhhhhh youuuu…». Introen på Snoop Doggs «I Believe In You» får kjørt seg.
En uløselig del av G-funk er kvinnevokalen som jamrer deilig i bakgrunnen. Denne grenen av gangstarap-palmetreet, som musikalsk sett tar utgangspunkt i den optimistiske og ekstremt dansbare P-funken, er noe av det mest behagelige man kan sette på. Med syngedamene krydres sjangeren og løfter helheltsinntrykket, litt som knust stjerneanis i bolognese.
Å imitere damevokalen med forvrengt tryne er ikke uvanlig når gangsta-funken humper avgårde på anlegget. Ofte er disse artistene med stemmeprakten identitetsløse, og sånn sett bevares mystikken rundt ansiktsløse og mektige bidragsytere.
Jobbet på 76 album
LaToiya Williams er en av disse damene som har formet vestkystrappen og som fremdeles er i full effekt. Sangstemmen til Williams er distinkt og forbindes med G-funk i like stor grad som hydraulikk med biler. Hennes halvnasale og rapsete stemme drar man kjensel på like fort som vokalen til Snoop Dogg, artisten som kanskje har dratt mest nytte av hennes kraftfulle stemme.
Et kjapt søk på Williams’ katalog viser hele 76 (!) album hun har lagt ned arbeid på. Alt fra nevnte stilk til California-veteraner som Game, Daz Dillinger og Roscoe har vært heldig nok til å få førstedamen av bakgrunnsvokal på sine album.
Men det er flere enn vestkystrappere som har fått tillatelse til å legge Williams’ majestetiske og helt egenartede grove vokalfremføring på utgivelsene. Busta Rhymes og Jay-Z på østkysten av forgjettede raplandet kan stolt kreditere damen på sine sanger, mens den nylig Grammy-nominerte soulsangeren Anthony Hamilton har en hel duett med Williams på Comin’ from Where I’m From, hans sterkeste album. Og for et par måneder slapp hun eksempelvis en remiks av Justin Timberlakes “Suit & Tie”.
Med andre ord: hun er nesten alltid aktuell med features på utgivelser spredd utover en lang karriere.
Hårdesign fremfor musikk?
Hva med solomaterialet? En såpass driftig artist bør jo ha gitt ut minst to album på snaue to tiår, skulle man tro. Ryktene svirrer ofte rundt den mystiske figuren. Noen tunger på internett hevder at damen har større forkjærlighet til hårdesign enn musikk og at hun ikke orker musikkbransjen. Faktum er at LaToiya Williams ikke har gitt ut et eneste album. Det nærmeste vi kommer er dryppene på Doggy Style Allstars-albumet, en konstellasjon av diverse artister i L.A.-gjengen til Snoop samt singelen “Fallen Star”. Nå – over ti år etter nevnte singel – ga hun ut den smektende EP-en Kup Cak’n, forhåpentligvis en smakebit på en forestående fullengder.
Den tre spor lange saken er nydelig. Hun ivaretar hiphoparven, især på “Can`t Leave You Alone”, samtidig som hun lager nedpå lage-unge-lydspor på “Play” og “Let Go”. Her beviser LaToiya Williams at hennes stemme etter mange år i gamet er altfor bra til å ikke få anerkjennelsen hun fortjener. Førstedamen av bakgrunnsvokal gir de hardtarbeidende refrengvokalistene i G-funken og gangstarappen et ansikt utad, selv om hun altså muligens foretrekker å klippe hår og hjelpe frem rappere enn å fremme seg selv som soloartist.
Ali R. S. Pour
