Gjennom spalten P3 Elsker setter vi fokus på mindre kjente artister og utgivelser som fortjener mer oppmerksomhet. Forhåpentligvis finner du dine nye favorittartister her.
Telekinesis er Michael Benjamin Lerner, popnerd og wunderkind som i en alder av 22 ble signert til det høyst kredible plateselskapet Merge, der band som Arcade Fire, Neutral Milk Hotel, The Magnetic Fields og Destroyer holder hus. Gjennom sine tre album har han jaget, og ofte funnet, resepten på Den Fullendte Treminutterspoplåten.
Fart, fuzz og hedonisme
De to første albumene, Telekinesis! (2009) og 12 Desperate Straight Lines (2011) ble produsert av Chris Walla fra Death Cab For Cutie. Der finner vi også en parallell til Lerners tekstforfatteri – på samme måte som DCFCs Ben Gibbard går han nemlig grundig og analytisk gjennom sitt eget følelsesregister.
I motsetning til nevnte band er dog Telekinesis langt mer fokusert på fart, fuzz og hedonisme i melodiene – noe som gjør omtrent alle låtene hans til favoritter for de av oss som har våknet opp med svak fylleangst etter et langt nachspiel med Weezer-luftgitarspilling.
Vårsvermeri
På sitt foreløpig siste album, Dormarion, som ble sluppet i USA i starten av april i år, har han byttet ut Chris Walla med Spoons Jim Eno. Han har tilført Lerners rettfrem-låter et par uregelmessigheter som er med på å åpne opp og tøe opp gitarpoputtrykket, med stort hell.
Dette er hans beste og bredeste album til nå. Dessverre har det ikke distribusjon i Norge i skrivende stund, men det er å høre på diverse streamingtjenester.
Her har du lydsporet til det gryende vårsvermeriet, via sommerflørten og til det uunngåelige bruddet. Dette er høysesong for Telekinesis’ genialitet – varme låter til varme dager.
Jørgen Hegstad
Flere utgaver av P3 elsker finner du her.
