«Nils Bech trer hjertet på en påle med et album skapt både for de klissvåte dansegulvene og melankolien dagen derpå», skrev P3s anmelder om 2012-albumet Look Inside og trillet terningkast 5 for fullengderen.
Les: En blå valentinsdag (5/6)
Inderlighet er et nøkkelord. Nils Bech fremførte den relativt ferske singelen «I Punish You» i en gedigen sal på kunstsenteret Henie Onstad som ligger like utenfor Oslo sentrum.
Se videoen øverst i saken.
Popmusikk som ligger hjertet nærmest
Vi er her på Henie Onstad. Føler du deg hjemme her?
– Ja, det gjør jeg. Jeg har opptrådd mange ganger her, helt siden jeg startet med soloprosjektet mitt. Henie Onstad var et av de første stedene jeg spilte. Tror kanskje det var i 2007. Og så har jeg gjort bestillingsverk her, der Henie Onstad viste fram arkivet sitt. Pluss flere andre anledninger.
Er du en kunstner i popverdenen, eller en popartist i kunstverdenen? Eller er det et skille du jobber med å oppheve?
– En popartist i kunstverden. Jeg har alltid tenkt jeg er en sanger – det er sangen som definerer meg. Og alt jeg gjør i kunstverden innebærer sang. Det er egentlig mye tilfeldigheter at jeg endte opp i kunstverdenen. Jeg har ingen kunstutdannelse, jeg har aldri gått inn for å bli en performancekunstner.
– Men som vi ser i denne videoen her, så tenker jeg konseptuelt rundt opptredenene mine noen ganger; andre ganger gjør jeg det ikke. Og det gjør at det kan gå under kunstbegrepet. Etter hvert har jeg blitt spurt om å gjøre mer ting på gallerier og museer, og da begynte jeg å spisse det konseptuelle, sier Bech og tar en liten pause før han forklarer nærmere: – Det er en sanger jeg er, først og fremst. Popmusikk ligger mitt hjerte nærmest, mye mer enn samtidskunst.
Tilbake til historiefortellerdelen
Du synger «I Punish You» a capella – et format du har jobba med før også. Hva gjør det med låten, å angripe den på den måten?
– Man får fram sårbarheten, som på et vis er i sangen. I originalversjonen er det ganske dansbart, da sier det seg selv at man må holde rytmen. Det jeg syns er mest fantastisk med sang er at du har mulighet til å fortelle en historie. Det syns jeg er alt for lite fokus på. Det er derfor jeg lager de albumene jeg gjør. Jeg forteller historier fra mitt eget liv som kanskje er på grensen til for personlig, men samtidig som jeg tenker at det er det sang handler om for meg. Det er tusen sangere som er flinkere enn meg til å synge. Jeg vil ta det tilbake til historiefortellerdelen. Det føler jeg blir sterkere med en gang man synger a capella.
Hør originalversjonen av «I Punish You»:
For noen år siden, når du begynte å bli kjent, var det en del som hang seg opp i engelskuttalen din? Det virker som det har blitt mindre snakk om den nå, men: er det et særpreg du dyrker?
– Jeg vil ikke si at jeg dyrker det, men det er noe jeg har vært veldig bevisst på å at det noe jeg ikke prøver å ta bort. Jeg har ikke gjort noe for å forbedre den, i alle fall. Jeg vil heller fokusere på sangtekstene, og så lenge uttalen ikke hemmer det tekstlige såpass at du ikke skjønner hva jeg synger. Jeg er norsk, og synger med en norsk aksent. Björk synger med islandsk aksent, Fever Ray med en svensk aksent … jeg tenker heller at hvis folk syns jeg har absurde, banale sangtekster – dét kan man henge seg opp i og diskutere. Men med engelskuttalen, det er ikke så nøye, smiler Nils Bech og tilføyer:
– Og så tror jeg vokalen er preget av at jeg har holdt lenge på med klassisk musikk. Det er noe jeg delvis prøver å fjerne meg fra, fordi jeg prøver å tenke mer på hvordan ville jeg ha sagt det ordet, hvordan jeg vil fortelle det. Da fokuserer jeg på det.
Titte inn i Nils Bechs verden
Hvis jeg har forstått det riktig, handler tekstene dine om et til tider nådeløst blikk på et forhold. Det frister ikke å slå over på norsk, som mange andre har gjort, for å gjøre det enda «nærere»?
– Jo, det kunne sikkert vært interessant. Jeg har gjort en duett med John Olav Nilsen & Gjengen på norsk, og det var fint. Men femti prosent av tiden jobber jeg i utlandet på gallerier, museer, konsertsteder. Jeg har lyst til å nå ut til så mange som mulig. Da sier det seg selv at man må synge på engelsk.
Dans virker som et sentralt element i scenevirksomheten din. Er det visuelle like viktig som det musikalske for deg?
– For det første tenker jeg mer på det som bevegelse istedet for dans, fordi det handler alltid om en idé … frustrasjonen i det at du ikke klarer å uttrykke det du føler overfor den du elsker, gjør at du nærmest bryter sammen. Og da tenkte jeg at hva hvis vi tester det her i forhold til tyngdekraften i og med at jeg skal la meg sakte gå ned mot bakken. Det er aldri sånn at jeg øver inn en dans eller har en danserutine. Jeg tror dansedelen er noe folk har hengt seg opp i fordi jeg snakket mye om det da jeg lanserte det første albumet mitt. Men, som sagt, bevegelsen understreker følelsen i sangen, sier Bech.
– I forhold til det visuelle tenker jeg ofte å finne tilbake til en følelse jeg kan jobbe med. For eksempel på Øyafestivalen hadde jeg med to handlevogner med skrap og ting og tang – det brukte jeg for å skape en egen verden i stedet for å møte blikket til de fem tusen som sto og så på. Jeg lager min verden her oppe, så kan dere titte inn i den verden. På samme måte gjør jeg det i andre settinger hvor jeg bruker objekter til å finne et fokus, og finne tilbake til en følelse i meg om hva disse sangene handler om. Her i dag var det en vegg.
Hva bringer framtiden for Nils Bech?
– Jeg håper på at det blir noen festivaler med det nye albumet. Det tar så lang tid før et album kommer ut. Jeg er allerede, på et vis, i gang med å tenke på hvordan det neste skal være – at det kanskje ikke skal handle om meg i det hele tatt. Jeg pleier å tulle med at jeg har så gærne venner, så neste skal handle om det, sier Nils Bech lurt.
