– «Sentimentalist» er sånn naturlåt, jeg føler nesten at det er en folkevise. At den har blitt sunget før, på en måte. Du må bare la melodien lede. Ikke noe fiksfakseri. Jeg hadde musikken til denne i mange år, og skrev teksten om og om igjen. Jeg fant ikke en tekst som føltes naturlig med låten. Jeg spilte inn hele låten uten tekst, og så i fjor høst så kom det en tekst som fortjente låten, forteller albumaktuelle Sondre Lerche til P3 der vi står like ved den urbane badeperlen midt i hovedstaden, rett bak Operahuset, Sørenga.
Å tøye strikken for hva en låt kan være
For en drøy uke siden slapp bergenseren sin syvende fullengder. P3s anmelder skriver blant annet i anmeldelsen at «mens man lytter til hans syvende studioalbum, Please, er det imidlertid ikke fjernt å forestille seg 32-åringen føle fremfor å tenke seg frem i studio». At Sondre Lerche rett og slett har senket skuldrene på platen. Det er et poeng Lerche trekker fram når vi tar en prat og myser mot solen mens fotografen rigger opp for en liveinnspilling av ovennevnte låt.
Les anmeldelsen: Sondre Lerche – Please, Leken Lerche (4/6)
Du har selv skrevet i Klassekampen om at du kanskje har hatt et for opphøyd forhold til «låten» tidligere. Kan du si noe om det?
– Uavhengig tematikken og ting som har skjedd i livet mitt, så hadde jeg begynt å spille inn ting allerede for to, tre år siden. Jeg hadde et ønske om å se hva som skjedde om jeg ikke satt hjemme og skrev denne «vanntette låten». Jeg er vant til å gå i studio med minst tyve låter som jeg vet er bra. Da begrenser man jo hva som kan skje i studio. Og det å forplikte seg til én produsent, et band … med Please hadde jeg lagt en ramme for å forske på veldig mye. Jeg hadde en uke oppi et studio i Giske der jeg bare jammet og spilte inn musikalske idéer. Jeg prøvde å tøye strikken for hva en låt kan være. Tidligere hadde jeg en streng definisjon på hva en låt er. Det har vært et trygghetsbehov. Jeg kunne tåle alt, så lenge jeg hadde låten. Men det føles absolutt som en plate med lave skuldre. Platen bærer preg av frihetsfølelsen, rent kreativt. Det har vært en frisk, ny opplevelse for meg.
Forever i utakt
Du ble fremstilt som «en gammel og snusfornuftig sjel i en ung kropp» da du debuterte i 2001. På en måte virker du nesten yngre nå. Føler du det sånn selv? I så fall: Hva har skjedd?
– Hehe. Ja, teknisk sett er jeg eldre. Da jeg var en tenåring fant jeg trygghet og kontroll i å strebe mot de voksne. Jeg var interessert i antatt voksen musikk. Jeg var vant til å være i utakt med omgivelsene. Kanskje det er sant, at jeg er yngre enn noen gang. Jeg er forever i utakt.
Sjekk ut: Flere saker om Sondre Lerche
Alle låtene på Please er utstyrt med malerier fra kunstneren Lars Elling – nesten små noveller i bildeform. Hvorfor valgte du det grepet?
– Det begynte med en fascinasjon for bildene til Lars. Jeg tok kontakt med han for å spørre om han i det hele tatt var åpen for idéen, å bruke bildene i en coversammenheng. Det viste seg at han var positiv til prosjektet og min musikk. Uten at vi hadde diskutert innholdet noe særlig, la han ved et maleri som het «Life Study», som ble coveret på albumet, i en mail. Det lå en intuisjon i det. Bildet samlet hele platen visuelt. Så begynte jeg å føle en sammenheng mellom låtene i Please og andre bilder som Lars har lagd. Han har vært ufattelig gem. En jævlig fet fyr, og en ubeskrivelig maler.
Lover mer musikk framover
Skiva har blitt lansert som et skilsmissealbum. Har du noen favoritter i den «sjangeren», og hvorfor?
– Mitt favorittalbum, som kommer utifra en brudd-kontekst, er Blood & Chocolate av Elvis Costello. Jeg føler at den har både det irrasjonelle og rasjonelle. Den frustrasjonen og bitterheten og kjærligheten … platen har et allsidig emosjonelt spekter. Innimellom høres det kokko ut, at han holder på å miste det. Øksemorder, så øm. Jeg har ikke hørt på platen på flere år, og jeg tenkte ikke på den da jeg lagde Please. Men jeg husker da jeg hørte den for første gang, jeg var seksten, søtten år. Det føltes som å overhøre de voksne krangle. En ganske heftig plate.
Fortell en ting om Please som du ikke har fortalt til noen andre.
– Hehe. Er det noe igjen? Det stjeler mye fokus at platen kommer i kjølvannet av en såpass tabloidvennlig hendelse. For meg er det viktig å de musikalske ambisjonene. Please er på ingen måte en dagbok. Hvis noen står fram i media og sier noe som er virkelig så blir det et kvalitetsstempel i seg selv. Og det er kjedelig. Man må jo fremdeles lage noe. Men dette er sagt før. Jo! Jeg kan si at jeg spilte inn veldig mange låter til denne platen, og blant de som ikke kom med på Please – rett og slett fordi de ikke passet inn tematisk – så finnes det en låt der Van Dyke Parks har gjort strykearrangement på. Også er det låt som egentlig skulle være førstesingelen. Så det kommer mer, smiler Lerche.
