Da Aurora Aksnes gjestet Christine for få måneder tilbake, valgte hun å tolke Miley Cirus’ utmerkede «Wrecking Ball». Ikke bare fikk coveren det til å kile hårrøttene mine, den fikk meg også til å tenke på countryveteranen Emmylou Harris’ låt med samme navn – fra Wrecking Ball, hennes sonisk utforskende kjempeplate fra 1995.
For selv om den flotte Ukas Urørt-melodien «Awakening» primært er et stykke dvelende elektronisk kammerpop – et uttrykk i hvert fall jeg er ganske mett på – låter den i lys av radiovisitten mer som en americanalåt; av hjemlige artister kunne den vestlandske syttenåringen godt vært datteren til Ane Brun, for alt vi vet.
Skyene velger riktignok å tømme seg som en fuktig gulvklut over Kasino idet Aksnes og band – nærmere dobbelt hennes fysiske alder og størrelse – trasker inn på scenen. Ikke bare står hun altså i fare for å bli kvalt av sitt backingband, men også av regnet.
Hun takler imidlertid utfordringen med uanstrengt bravur. Allerede under de første kuttene blir det overraskende befolkede sceneområdet – tatt programplass og værmelding i betraktning – grepet av vestlendingens rurale popunivers. Stemmen er at et overraskende velutviklet kaliber, og selv under kutt med mektige trommevegger, er det alltid Aksnes ørene retter seg mot.
Aksnes virker nærmest overveldet i sjenert fryd av den positive responsen i forkant av «Awakening», idet hun sperrer opp øynene i et umiskjennelig øyeblikk av «hva var jeg sa nå!?» som følge en aparte anekdote om å sette seg i fuglebæsj. Sjarmalarmen går, med andre ord.
Riktignok er ikke alle låtene like sterke som det avsluttende tospannet, fengende «Conqueror» og monumentale «Running With The Wolves» (jeg får bare anta de heter det; kun «Awakening» er foreløpig tilgjengelig til allmenn nytelse). Samtidig viser en fin, men uengasjerende tapning av den stjernejagende klassikeren «Life on Mars?» at David Bowies’ stilettsko ennå er litt for store sko å skulle fylle.
«Ung og lovende» kastes rundt minst like mye som «musikalsk geni», men i tilfellet Aksnes er betegnelsen både fortjent og på sin plass. Konserten på Kasino illustrerer nemlig klart og tydelig – særlig i sin siste tredjedel – at Aksnes allerede er godt på vei mot å finne sitt særpreg. Sterk firer.
Kim Klev
