Bergens musikkscene har sterk tradisjon for å gi plass til utilpass punk i popen. Silja Sol, platedebutant i fjor og Urørt-finalist i år, viderefører denne arven. Samtidig som låtene hennes er melodisterke og vakre, er de også upolerte og med en særegen miks av hudløs ærlighet og attitude.
Urørtfinale-bidraget til bergenseren, rørende, men nokså monotone, «Stemning», viste ikke artistens fulle potensial under den tv-sendte fremføringen. Den veien ser det også ut til å gå når hun entrer scenen på by:Larm fredag kveld. Åpningslåten fremføres av kun hovedpersonen og en backinggitarist, og blir for enkel til å nå hele veien ut fra scene til sal.
Deretter snur vinden. De øvrige bandmedlemmene (bassist og trommis) entrer scenen til andre låt, og det blir tydelig at Silja Sols musikk kommer best til sin rett med fullt band, i litt røffere utgave enn på plate. «Tid» er tredje låt ut, og gjøres tyngre og fyldigere enn på fjorårets På Hjertet. Det fungerer godt, og grepet gjør at flere av de veldig nedstrippede låtene på albumet tåler overgangen til liveformatet godt. Silja Sol viser seg både som naturlig autoritær bandleder, og som en artist med både formidlingsevne og -glede.
I forkant av konserten fikk Silja Dyngeland, som hun egentlig heter, tildelt NOPA-stipendet, som hvert år går til en lovende låtskriver. Juryen la stor vekt på Dyngelands tekster. Ikke overraskende; de nærmest naive skildringene av store følelser og Dyngelands lek med ord er ryggraden i musikken hennes. Under konserten skaper også kontrasten mellom det punkete lydbildet og den klare stemmen med de poetiske tekstene en effektiv kontrast.
I forkant av avslutningsnummeret «Noe» legger Dyngeland vekk gitaren. Innlevelsen i egen musikk blir enda tydeligere. Likhetstrekkene til bysfrender som både John Olav Nilsen og Fjorden Baby! er åpenbare – selv om hun fremdeles ikke er like overbevisende som nevnte referanser live. Men på god vei, det er hun.
Trine Aandahl
