Etter fem år med independent-utgivelser, mixtapes, en rekke sammenstøt med Young Jeezy, en påfølgende henlagt drapssak og en behørig omtalt Bart Simpson-chain fikk endelig Gucci Mane en majorlabel-deal i 2009 av Warner Bros.
Men udisplinerte herr Mane røyk inn i buret igjen akkurat i det The State vs. Radric Davis traff platesjappene, og albumet gjorde det – blant annet – derfor ikke mer enn hederlig, på tross av at blant annet Diplo (og dermed en haug med hipstere) hadde omfavnet den mumlende, ignorante Georgia-rapperen. Rart hvordan manglende raffinement forveksles med autentisitet, forresten, og ikke minst merkelig hvordan ideen om autentisitet som en faktisk størrelse får folk som i utgangspunktet knapt har hørt om Young Jeezy til å trykke Gucci Mane til både bryst og blogg. Nuvel.
Oppfølgeren The Appeal:Georgia’s Most Wanted slippes altså knappe åtte måneder etter debuten, og følger det samme opplegget Gucci Mane har kjørt hele veien – tett, tidvis idiotisk, tidvis hysterisk festlig mumlende trap rap, swag rap, ign’ant rap eller hva man nå måtte kalle folk som utelukkende rapper om penger, våpen, biler og eget og andres underliv. Og det er ingen tvil om at når Guccis lite subtile tekster og ad hoc-delivery treffer, som på «Making Love To The Money» og «Dollar Sign» (hvor Gucci mener «I’m so fucking paid I just bought the dollar sign), så treffer de knallhardt.
Fem-seks av de andre av de seksten sporene holder også jevnt høyt nivå, og låter som «Little Friend» med Bun B, «Trap Talk» og Swizz Beats-bangeren «Gucci Time» opprettholder Guccis tilrevede momentum. Gutten tar definitivt kjernepublikummet på alvor på denne utgivelsen, for å si det pent, og styrer stort sett unna de største blemmene i første del av albumet.
Men så er det som kjent visse farer ved å være ignorant rapper. Som for eksempel at man er ignorant rapper. Før en veit ordet av det har man gjort en grusom låt med Ray J («Remember»), fått en top notch låt ødelagt av presidentkandidat Wyclef («Odog»), og blitt overkjørt av Nicki Minaj på en Pharell-produksjon som man hadde unngått dersom man hadde en viss innsikt i hva man dreiv med. Det har åpenbart ikke Gucci, noe som altså viser seg å være både forsida og baksida av medaljen.
Eller, i kortversjonen: The Appeal: Georgia’s Most Wanted, er enda et bevis på at herr Mane nesten klarer å lage et ordentlig sterkt album.
Andreas Øverland
