Wrestling har gitt Håvard Ryan (29) hjerneblødning, uten at det stopper ham fra å fortsette å gå i ringen. Og snart er det NM.

– Blir du ikke redd når du tenker på kampen om et par uker, når du vet at hodet ditt allerede har gått på en smell?

– Jeg vet at de andre er veldig glade i å bruke stoler og sånn. Men jeg bekymrer meg ikke så mye for det.

– Alternativet er jo å ikke gå matchen?

– Ja, men det skjer ikke. Jeg taper på å slutte å wrestle. Det er min hobby. Mitt liv. Jeg er en av de heldige menneskene på jorda som har funnet det jeg liker å gjøre. Og da må man bare gjøre det.

Håvard høres ikke særlig bekymret ut. Stemmen er rolig. Hendene styrer kontrollert bilrattet mens han kikker gjennom frontruta. Han styrer bilen målbevisst på veg hjem til leiligheten hans. Om to uker er det NM i wrestling.

– Nå er det sånn at jeg har den hjerneblødningen som gjør at jeg egentlig ikke får sovet særlig godt lenger.

Hjerneblødningen har han selvfølgelig fått i en wrestlingkamp. Men han har funnet en løsning på dette problemet: Han må rett og slett bli banket opp i ringen for å få god søvn. Rare greier? Ja.

– Men jeg har fått streng beskjed om å aldri ta et slag mot hodet igjen.

I baksetet sitter kjæresten, Veronika. Hun har frem til nå ikke sagt et eneste ord mens vi har snakket om Håvards helsetilstand og risikoen han tar ved å fortsette å wrestle. For man kan jo bare lure på hvordan det er å være kjæreste med en så dedikert person som Håvard – som ikke akkurat overfokuserer på sin egen helse.

– Hva synes du? Blir du ikke redd, Veronika?

– Jo. Men jeg vet hvor mye wrestling betyr for ham. Derfor får han bare holde på.

► Les også: Wrestlere som døde i ringen

Hver ukedag mellom klokka ni og fire er Håvard lærer på en videregående skole i Oslo. Men flere ganger i måneden trekker han på seg en rød og svart brytedrakt og snører opp støvlene. Da tranformeres kjemilæreren Håvard til den ultravoldelige wrestleren «Hannibal».

– Jeg liker følelsen av å ikke kunne reise meg etter en match.

– Hvorfor liker du den følelsen?

– Det må sikkert en eller annen psykolog svare på. Men jeg er bare født med den egenskapen at jeg tåler smerte. Og jeg får litt glede ut av å få vondt. ⇒

Håvard Ryan

«Er det ikke bare fake?»

Jeg er selv stor fan av wrestling, og når jeg forteller det til noen er responsen ofte: «Hvordan kan du like det? Du vet at det er fake, ikke sant?»

Joda, men det er også Game of Thrones. Jeg vet at jeg ikke kan fly en av Daenerys Targaryens drager til Westeros – men allikevel blir jeg underholdt av det. Jeg blir underholdt av hele universet. Og sånn er det også med wrestling.

Det er historiefortelling.

Og dessuten: Det er ikke så fake som folk tror. Det er knallhardt. Skadene er mange, og de er ekte.

– Wrestling gjør vondt. Ringen er laget av metall under med treplater over. Det finnes mange hypoteser om at det er fjærer og sånn under. Men det er det altså ikke, forklarer Håvard.

► Les også: Hva er egentlig wrestling?

– Jeg er en ganske vanlig fyr. Rolig og tilbakelent. Det er ikke noe som skiller meg fra andre mennesker egentlig, forteller Asgeir.

Asgeir Halvorsen Raumli (20) er en kjekk og ung fyr med halvlangt hår. Han fremstår kanskje ikke som en typisk brautete fyr som elsker å rope «fittetryner» til et publikum – for så å bli fyrt opp av hatet og buingen fra det samme publikummet. Mens han har på seg en blå og trang truse med gulaktige flammer, og en matchende maske.

Men skinnet kan definitivt bedra. Og under NM i wrestling skal Asgeir i ringen sammen med Håvard.

– Med en gang jeg går ut i ringen så blir jeg «Argon». Da skal jeg bli hatet. Og da tenker jeg at jeg er bedre enn alle andre!

– Det er så irriterende. Jeg har sikkert hørt det en million ganger fra folk: «Er ikke wrestling bare fake?». Men alt slitet og all smerten er hundre prosent ekte. Og de skadene vi pådrar oss er ekte, de er ikke avtalt på forhånd.

► Les også: Wrestlinghistoriens mest elleville øyeblikk

Asgeir forteller ivrig om en minneverdig kamp for to år siden. Da slo de hverande med både stoler, spanskrør og søppelkasser. Til slutt endte kampen med at han ble kastet opp i luften, og deretter landet på 700(!) tegnestifter.

– 700 tegnestifter?

– Ja. 700 tegnestifter. Jeg hadde kjøpt dem selv på Staples, og planen var å pælme han andre opp på disse. Men det gikk ikke så bra, jeg endte jo selv oppå.

– Ouch. Hvordan føltes det?

– Vondt. Alle har sikkert satt seg på én tegnestift en eller annen gang. Tenk deg å få 700 av disse inn i ryggen. Det sved. ⇒

Asgeir Halvorsen Raumli

En dødelig sport

Det er et dystert faktum at mange wrestlere har dødd gjennom historien. Unge. Selv om statistikken er blitt bedre de siste årene. Og jeg må inrømme at jeg begynner å bli oppriktig bekymret for Håvard.

Kanskje ikke for at han skal dø, nødvendigvis. Men for at han skal forkorte sitt eget liv ganske kraftig ved å fortsette med denne sporten.

Håvard selv derimot, virker mest opptatt av å fortelle diverse wrestlinghistorier til meg og hans kjæreste i bilen.

– Jeg gjorde en stor feil her om dagen. Jeg viste henne en video av en wrestler som døde i ringen. Det ødela kvelden. Veronika ble litt lei seg.

Veronika i baksetet ser lettere oppgitt ut, og begynner å stille Håvard litt til veggs.

– Ja, men hvorfor i all verden valgte du å vise meg den videoen? Hvis strategien din er at jeg skal like at du wrestler, så bommet du kraftig!

– Hvorfor gjorde du det da, Håvard?

– Det var kult!

Han ombestemmer seg.

– Eller, det var ikke kult. Det var utrolig trist. Men det er en fantastisk egenskap å sette livet sitt på spill for å underholde andre. Showet gikk jo videre, selv etter at han døde. Jeg fikk en enorm respekt for fyren.

Et innblikk i det norske wrestlingmiljøet

Verken Håvard eller Asgeir tjener noen ordentlige penger på dette. Noen hundrelapper her og der.

Som wrestlingfan lurer jeg naturlig nok på hva som da er deres drivkraft? Hvorfor utsetter folk sine kropper for dette vanviddet? Wrestling er jo ikke en kampsport – men et underholdningsshow. Hva er gevinsten? Dette vil jeg finne ut.

Jeg får lov til å bli med Håvard og Asgeir inn i det lille norske wrestlingmiljøet. For å være med dem i tiden frem mot det kommende Norgesmesterskapet. For å skjønne litt mer av denne myteomspunnede sporten.

► Hør hele historien om wrestlerne Håvard (29) og Asgeir (20) i P3-dokumentaren «På helsa løs»

Dokumentarist Ken Wasenius-Nilsen

• ken.wasenius-nilsen@nrk.no
• kenwasenius

Journalist Nareas Sae-Khow

• nareas.sae-khow@nrk.no
• saekhow

Hva er egentlig wrestling?

Mange tror at wrestling bare er tull og tøys. Det er det ikke.

− Om wrestling er farlig? Selvfølgelig. Det går an å gjennomføre et ufarlig show, men da er det ingen som vil komme og se på. Poenget er å ha de råeste forestillingene, sier Trym Nævestad.

Han vet hva han snakker om. Trym ble forelsket i wrestling allerede på 1980-tallet, lenge før sporten var etablert i Norge. I 2002 ble han involvert i Norges Wrestlingforbund (NWF), som ble stiftet av «wrestlingikonet» Eirik Isaksen et år tidligere.

I dag er Trym både styremedlem og produsent i forbundet, noe som blant annet innebærer å sette opp større arrangementer. Show og moro er nemlig en stor del av wrestlingmiljøet, også her til lands. Men hvor mye er planlagt på forhånd?

− Wrestlerne får ikke utdelt noen rolle før kamp, men de har en karakter som de er trent opp til å være – og denne karakteren puttes inn i en handling som arrangøren bestemmer. Det er ingen hemmelighet at vi driver med underholdning, og det er nok mange wrestlere som avtaler store deler av kampen før de går ut i ringen.

− Samtidig er det ingen som vet hvordan et show ender opp til slutt – ikke en gang de som har planlagt historien, sier Trym.

«Den gode mot den onde»

Avtalt spill eller ei: Vekt- og størrelsesklasser finnes ikke i wrestling. Alle kjemper mot alle, uavhengig av kjønn og alder. I utgangspunktet er wrestling en sport som krever enormt mye trening og terping. Utøverne baserer seg på en viss bryteteknikk, og dette kombineres med en rekke andre kampsportteknikker. Imidlertid er det ikke bare hard trening som må til, understreker Trym.

− Jobben til en wrestler er å underholde publikum. De skal elskes eller hates av tilskuerne.

På wrestlingspråket kalles dette for face eller heel. Førstnevntes karakter fungerer som showets store helt: Hun eller han bli heia fram av publikum, følger spillereglene og oppfører seg forholdsvis pent. Heel-rollen innebærer skurkete oppførsel, regelbrudd og sure kommentarer mot tilskuerne i salen. Det skal ikke være vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

− Karakter og image har veldig mye å si i denne bransjen. Hvis du ikke skiller deg ut, er det heller ingen som gidder å betale for å se deg i ringen. Det er viktig å finne sin egen karakter. De som lykkes best, er de som klarer å være både atlet og skuespiller. Dette er også noe vi fokuserer på når vi trener, forklarer Trym.

► Se flere videoer fra Norges Wrestlingforbund

Underholdningens pris

Når Trym sier «vi», viser han til gjengen i NWF. Forbundet driver Norges første wrestlingskole, som også er landets eneste treningsinstitusjon for alle som vil drive med denne sporten. Det er rundt 50 medlemmer i NWF. Av et tjuetalls aktive utøvere er kanskje fire eller fem av dem jenter.

− Som wrestler i Norge er du nødt til å ha NWF i ryggen. Vi vet hvor skadelig denne sporten er, og det er viktig å ta sikkerheten seriøst. Fake eller ei – slagene og sparkene i ringen er helt ekte. Det gjør definitivt vondt, sier Trym.

Nettopp derfor beskriver han wrestlingskolen som et sted hvor man «trener på å takle juling» og på å «holde ut lengst mulig». Skader av alvorlig karakter er slett ingen sjeldenhet i dette miljøet.

► Se også: TV-reportasje i «Natta, Norge» om den norske wrestleren Miss Mina

− Folk blir ordentlig skada altfor ofte. Nesten alle wrestlere sliter med rygg og skuldre på et tidspunkt, og veldig mange har problemer med knærne. Slitasjeskader er nok det verste. Alle må regne med brudd og hjernerystelser.

For utenforstående kan wrestling virke som en farlig brutal sport: Utøverne løftes opp i lufta, slenges ned i bakken og kaster seg på hverandre med full tyngde. Det finnes en uendelig lang liste over ulike «grep» innen wrestling – spesielle triks for å smelle motstanderen i bakken.

Målet er å slå ut den andre, eller å få motstanderens skuldre ned i bakken. Hvis dommeren rekker å telle til tre, er kampen over. I Norge blir det arrangert omtrent sju store wrestlingshow i året. Det er ganske lite.

Venner for livet?

I USA er situasjonen en ganske annen. Wrestling er særdeles god butikk over dammen, mye takket være sportens verdi som TV-underholdning. Hvert år kan amerikanerne fryde seg over WrestleMania, et direktesendt arrangement som driftes av gigantselskapet WWE – World Wrestling Entertainment. Dette programmet sendes ikke på TV i Norge.

− Foreløpig har ingen norske TV-selskaper turt å satse på wrestling. Sporten er ikke spesielt utbredt i Norge, og den er ikke stor nok til at vi kan leve av den, sier Trym.

Apropos «stor nok»: Det amerikanske wrestlingmiljøet er også kjent for mindre hyggelige ting. Dopmisbruk, blant annet.

− Det er mye fokus på kropp i USA. Utøverne skal være svære bikkjer, og det er mange som bruker steroider for å bli enda større. Det er nok derfor det er så mange wrestlere som har dødd av hjerteinfarkt der borte. Jeg har aldri møtt wrestlere i Norge som har dopa seg. Hvis noen hadde prøvd, hadde de nok blitt frosset ut, tror Trym.

I det norske wrestlingmiljøet er man nemlig mer opptatt av teknikk, ikke kroppsstørrelse – og det er kanskje like greit. Selv om det er få profesjonelle wrestlere i Norge, er det lite å utsette på stemningen i leiren.

− Det er ikke akkurat sunt å trene wrestling, men de som driver med det får en familie som tar vare på dem resten av livet. Alle setter stor pris på hverandre, sier Trym.

► Hør hele historien om wrestlerne Håvard (29) og Asgeir (20) i P3-dokumentaren «På helsa løs»

Journalist Line Orfjell

• line.orfjell@nrk.no
• lineorfjell

Disse øyeblikkene kan skapes på flere vis. Noen ganger er de planlagte. Andre ganger er de elleville nettopp fordi de slett IKKE er planlagt. Her er noen av wrestlinghistoriens definitive høydepunker:

1. «Oh God Almighty! They’ve killed him!»

Noen wrestlere tåler mer juling enn andre. Og den som tålte mest juling av dem alle, er Mick Foley, også kjent som Mankind. I 1998 møtte han legendariske The Undertaker i en såkalt «Hell in a Cell»-kamp, som skulle vise seg å inneholde ikke bare ett, men to av wrestlinghistoriens aller, aller drøyeste øyeblikk.

Først blir Mankind kastet ned fra cellen som omkranser ringen:

Så reiser han seg og klatrer opp for mer juling. Det går ikke så mye bedre andre gangen:

2. «Holy f##k!»

Brock Lesnar veier nok rundt 130 kilo. Big Show veier sikkert 200. Når de begge deiser samtidig ned mot kanvaset, er det ikke greit å være ringen:

https://www.youtube.com/watch?v=mXWbPmjJSpc

3. «He’s just sleeping»

Når man har verdens største armer, kan det nok tidvis være vanskelig å kontrollere sin egen styrke. Det oppdaget Hulk Hogan da han besøkte talkshowet til Richard Belzer og skulle demonstrere et enkelt låsegrep på programlederen:

4. «Oh My God! That’s gotta be 50 feet!»

Shane McMahon var egentlig bare sønnen til WWE-eier Vince McMahon, men på et tidspunkt bestemte han seg for å prøve seg litt som wrestler. Det han manglet i talent, tok han igjen i ren, skjær galskap.

► Hør hele historien om wrestlerne Håvard (29) og Asgeir (20) i P3-dokumentaren «På helsa løs»

Dokumentarist Ken Wasenius-Nilsen

• ken.wasenius-nilsen@nrk.no
• kenwasenius

− Førsteinntrykket mitt var at det var vanvittig vondt. Wrestling er kanskje show og gøy, men jeg skjønte fort at det fysiske var helt ekte. Jeg var helt ødelagt i kroppen i flere måneder, sier Odd Helge Gravalid.

Han er 120 kilo tung, tar skulderpress med 90-kilosvekter og har to NM-titler på samvittigheten. Med over 17 års erfaring i ringen er Odd Helge en av de mest kjente wrestlerne her til lands. Han var bare en liten gutt da han fikk se amerikanske wrestlingstjerner på TV for første gang. I utgangspunktet hadde han alltid vært fascinert av slåssing, men dette var noe annet: Odd Helge ble wrestling-hekta.

Det skulle likevel ta en stund før han selv prøvde seg i ringen.

− Jeg begynte på wrestlingskolen da jeg var 23 eller 24 år gammel. Da jeg hadde trent der i halvannet år, var vi mange nok til å starte Norges Wrestlingforbund. Vi reiste rundt til andre land for å trene, sier Odd Helge.

Odelsgutten i ringen

Det var tungt i starten, minnes han. Ryggen blødde etter å ha blitt slengt mot de stramme repene i wrestling-ringen, og han fikk stadig skader som følge av all herjingen. Men å gi seg? Uaktuelt.

− Etter to eller tre år med trening… da løsna det skikkelig. Jeg fikk mer overskudd til å tenke på publikum. Det handler jo om å gjøre showet til en kul opplevelse for dem, sier han.

Historiefortelling blir ofte framhevet som et av de viktigste elementene i wrestling, men Odd Helge er ikke så opptatt av «den gode mot den onde»-regla. Alt kan endre seg i løpet av en kamp, mener han. Det blir sjelden mye planlegging på forhånd.

− I utgangspunktet synes jeg slåssing er mer interessant enn historiene. De fleste wrestlinghistorier er som de fleste wrestlingfilmer – ikke spesielt gode. Det som skjer i ringen er ofte det jeg liker best. Det er to personligheter som møter hverandre, de kan være helt forskjellige – og det synes jeg er spennende.

Men karakteren hans, som har fulgt ham i mange år, er forholdvis godt gjennomtenkt.

− Jeg er odelsgutt, så jeg testet ut ulike navn rundt temaet – og jeg er også veldig interessert i folkeeventyr og slike ting. Så da ble det Gromguten, sier Odd Helge.

Ola Nordmann

Og hvem er egentlig Gromguten? Godt spørsmål. I utgangspunktet var han en ung, blond og overlegen karakter. Gromguten var en nordmann med stor N, en som stilte opp med Telemarksgenser og fenalår, en kulturelsker på sin hals. Nå er det snart sju år siden han mistet varemerket sitt i ringen.

− Jeg vedda vekk navnet mitt. Det var litt vanskelig for meg, for Gromguten var jo på en måte identiteten min. Jeg hadde bygget hele rollen min rundt det navnet.

Gromguten måtte forvandles til Grom, og overgangen ble en traurig affære. Odd Helge famlet rundt i jakten på sin nye rollefigur: Han skiftet klær, testet ut nye teknikker, prøvde seg på ulike karaktertrekk. Til slutt, etter nærmere to år, var Grom blitt til en brutal skogsmann – et slags troll. Han er fortsatt en odelsgutt fra Telemark.

− Hvis jeg ikke har et klart bilde av hvem jeg skal være i ringen, blir det veldig vanskelig for meg å være i kamp. Før jeg fant fram til Grom, var jeg kjedelig og endimensjonal, sier Odd Helge.

En sprøyte med adrenalin

Totalt har han gjennomført nærmere 400 wrestlingkamper. Han kan fortsatt bli nervøs når han står backstage, de siste minuttene før han skal ut i ringen. Når musikken skrus på, overtar adrenalinet.

− Jeg får et stort kick når jeg er i ringen. Én ting er det mentale kicket, at jeg får en ordentlig ego-boost, men det er også et fysisk kick. Livet blir fort grått og kjedelig når jeg går tilbake til min vanlige jobb, så det går jo begge veier, humrer Odd Helge.

Til vanlig er han programmerer, en jobb som visstnok fungerer utmerket ved siden av wrestling-livet. Foreløpig har han ingen planer om å pensjonere seg, og det blir fortsatt trening tre ganger i uka – selv om antall runder i ringen har sunket betraktelig. Odd Helge gjennomfører rundt 20 kamper i året.

− Jeg hadde aldri holdt på i så mange år hvis det ikke hadde vært for variasjonen. Forskjellige stiler og ulik virkelighetsforståelse er noe av det som gjør at dette er gøy å holde på med. Wrestlingmiljøet i Norge er kanskje lite, men det inneholder folk fra hele landet − med alle mulige bakgrunner og interesser, sier han.

Ingen dødsangst

Familien hans kan styre sin begeistring for wrestling, og det er kanskje ikke så rart: Odd Helge innrømmer at han har vært vitne til noen skikkelig skumle skader i løpet av karrieren sin.

Selv investerte han i en dyr forsikring etter kort tid i bransjen, og fram til nå har han sluppet billig unna hva skader angår. Men hva med alle de som har mistet livet i ringen, da?

Grom Gravalid blir nesten litt oppgitt.

− Det er mange som har dødd av å være rockemusiker også.

► Hør hele historien om wrestlerne Håvard (29) og Asgeir (20) i P3-dokumentaren «På helsa løs»

Journalist Line Orfjell

• line.orfjell@nrk.no
• lineorfjell

Perro Aguayo Jr. (1979-2015) ⇑

Meksikanske Perro startet wrestlingkarrieren sin allerede som tenåring, og gikk således i fotsporene til sin mer berømte far: Pedro «Perro» Aguayo var en kjent wrestler allerede på 1970-tallet. Mens pappa Pedro fremdeles lever i beste velgående, ble sønnen hans bare 35 år gammel. Dødsulykken skjedde i mars i fjor, under et digert wrestlingshow i Tijuana.

Tusenvis av tilskuere hadde dukket opp for å få med seg kampen, som besto av fire wrestlere fordelt på to lag. Det var et av spesialgrepene til Oscar Gutierrez som ble avgjørende for Perro: Gutierrez serverte ham et solid flyvespark i skulderpartiet, et trekk som knuste tre av sistnevntes ryggvirvler. Han falt om i ringen, men det tok likevel flere minutter før de andre oppfattet at noe var alvorlig galt. Perro døde på stedet.

Larry Booker (1952-2003) ⇑

Hans tidlige død til tross: Denne skjeggete amerikaneren fikk en forholdsvis lang karriere innen wrestling. Larry debuterte i ringen på slutten av 1970-tallet, og etter noen år fikk han innpass i wrestling-stallen The Moondogs. Larry ble snart kjent under navnet Moondog Spot, og han og de andre i gjengen hadde blonde lokker, skjeggete fjes og jeans som sitt varemerke.

Men under en større Moondogs-kamp i Memphis fikk Larry problemer med hjertet: Underveis i showet kollapset han i ringen, og 51-åringen ble erklært død på sykehuset like etterpå. Larry er en av mange wrestlere som har dødd av hjerteinfarkt – både i og utenfor ringen.

Gary Albright (1963-2000) ⇑

Amerikanske Gary begynte å snuse på wrestling allerede mens han gikk på videregående, og gjennom studietiden hanket han inn en rekke priser for innsatsen i ringen. Han bestemte seg for å satse ordentlig på sporten, og i 1988 gikk han i kamp som proffwrestler for første gang. I utgangspunktet ble han tildelt rollen som face («den gode») i ringen, men det tok ikke lang tid før promotørene innså at Gary fungerte bedre som heel («den onde») .

Karrieren hans endte med et brak i Hazleton i Pennsylvania, da Gary ble slengt i gulvet av motstanderen Lucifer Grimm. Han kom seg aldri opp igjen. Både wrestlere, crewmedlemmer og helsepersonell forsøkte å redde livet hans, uten å lykkes – og det ble konstatert at Larry hadde hatt et hjerteinfarkt. Han ble 36 år gammel.

Owen Hart (1965-1999) ⇑

Kanadiske Owen Hart hadde wrestling i blodet: Både pappa Stu og storebror Bret var anerkjente helter innen sporten, og søskenflokken til Owen var også aktive wrestlere. Selv debuterte Owen på slutten av 1980-tallet og håvet inn en rekke utmerkelser gjennom karrieren sin – som fikk en brå slutt i 1999.

Under et direktesendt wrestlingshow i Kansas City skulle Owen gjøre sin entré ved å kaste seg inn i ringen fra et rep i taket, men noe gikk galt: Sikkerhetsutstyret sviktet, og Owen ble slengt rett ned i gulvet – et fall på over 20 meter. Indre blødninger sørget for at Owen døde allerede samme kveld. Han ble 34 år gammel.

Plum Mariko (1967-1997) ⇑

Plum Mariko kan skryte på seg en mindre hyggelig tittel: Hun var den aller første proffwrestleren fra Japan som døde i ringen. Den hardbarka 29-åringen hadde en tøff karriere, og hun pådro seg en haug med skader som følge av herjing under showene.

Trolig var det en såkalt hjerneabscess – en alvorlig infeksjon i hjernen – som til slutt forårsaket hennes død. Under et heftig show i Hiroshima ble hun slått ut av motstanderen sin, uten å våkne til live igjen. Noen timer senere ble hun erklært død på sykehuset.

Malcolm Kirk (1936-1987) ⇑

Britiske Malcom Kirk var en wrestler av den velfødde sorten: På et tidspunkt var han nærmere 140 kilo tung. I utgangspunktet var «King Kong Kirk» en profesjonell rugbyspiller, men snart la han sin elsk på wrestling istedenfor. Han startet proffkarrieren sin i 1954, og fikk ofte rollen som protagonisten, eller heel, i ringen.

Som 50-åring gikk han i bakken for aller siste gang: Under en større kamp i Norfolk ble Malcolm slått ut av motstanderens signaturgrep, kalt «Big Splash»; et slags hardtslående mageplask. Malcolm fikk snart en faretruende farge i ansiktet, og han ble sendt til sykehuset i all hast – men legene kunne ikke redde ham. Senere viste det seg at Malcolm hadde hjerteproblemer, og det var trolig dette som tok livet av ham.

► Hør hele historien om wrestlerne Håvard (29) og Asgeir (20) i P3-dokumentaren «På helsa løs»

(Kilder: Wikipedia / The Sportser | Foto: Skjermdump, YouTube / Ezequiel Tlaxcala, Ap / Tsugufumi Matsumoto, Ap)

Journalist Line Orfjell

• line.orfjell@nrk.no
• lineorfjell

Amerikanske Radiolab laget i 2015 en episode om den høyst kontroversielle tittelmatchen i 1997 mellom wrestlerne Bret Hart og Shawn Michaels − kanskje den mest dramatiske og omtalte kampen i wrestlinghistorien. Hør den her:

Dokumentarist Ken Wasenius-Nilsen

• ken.wasenius-nilsen@nrk.no
• kenwasenius

Journalist Nareas Sae-Khow

• nareas.sae-khow@nrk.no
• saekhow

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! All musikk som brukes i våre dokumentarer er ikke nødvendigvis med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme her på vår nettside.)