«Han har det virkelig helt jævlig.» Jeg ser Touché Amoré for første (og foreløpig siste) gang, mens kameraten min retter en finger mot vokalist Jeremy Bolm. Selv om vi står noenogtjue meter unna scenekanten, er likevel den desperate grimasen og den tilsynelatende brennende kullklumpen i magen så inderlig at den smitter. I sin søken etter svar på spørsmålet “hvorfor er jeg så sint, usikker og forvirra?” verken tillegger eller fratrekker frontmannen en eneste følelse fra ligningen. Og det som følger – troverdigheten – er også det som skiller Touché Amoré fra klinten i den mest hardtslående kroken av emo-sfæren.
Det er nemlig ikke et nevneverdig originalt band de fem L.A.-gutta spiller i. Du har sannsynligvis «hørt det før»: Hissige hardcoregitarer, screamovokal og hyperaktiv dynamikk supplert med humørsvingninger i form av sfæriske partier og vakre melodier – à la post-hardcoreband som Refused, At The Drive-In og norske JR Ewing. Touché Amorés egenart ligger imidlertid i at de ikke bare at de skriver gode låter, men at aggresjonen også er vendt mot Bolms karakter, og ikke bare samfunnet. Noe som henger på greip: Er det én ting jeg lærte av alle psykiatritimene til Tony Soprano, er det at depresjon er sinne vendt innover.
Touché Amoré – «Harbor»
Et faktum som gjelder i høyeste grad på kvintettens tredje album, Is Survived By. Jeg skulle gjerne delt samtlige øyeblikk der frontmannens umulighet ved å leve slår ut i full lyrisk blomst, men du skal få gleden av å oppdage dem selv. Derimot kan jeg røpe såpass: Tematikken dreier seg rundt selvforskyldt prestasjonspress («Anything/Anyone»), håpløsheten ved at våre foreldres svakheter er nedarvede («DNA»), vanskene ved å skape noe når man er tilfreds («To Write Content»), følelsen av å være en dråpe i havet («Just Exist»), angst for sosiale situasjoner («Social Caterpillar») og presset om å skulle elske nok («Harbor»). For å nevne noe. Det er ting vi alle kan kjenne oss igjen i, selv om alt tyder på at Bolm har det verre enn de aller fleste.
Kjenner du bandet fra tidligere, har du kanskje reagert på hvor kjapt det går å høre gjennom platene deres. For å ta den utmerkede forgjengeren Parting The Sea Between Brightness And Me som et eksempel, vet man at Bolm og gutta helst ikke skriver låter lengre enn to minutter blank. Denne gangen er de imidlertid litt mindre gjerrige på sekundene – noe alle sider i det musikalske regnestykket er tjent med. Ikke bare følger det flere (og bedre) låter med på lasset; enkelte av sporene er i tillegg todelte og bør dermed fortæres i ett jafs (høydepunkt(ene) «Non Fiction» må nytes sammen med «Steps», eksempelvis).
Når man avslutningsvis kommer til det kolossale tittelsporet – øyeblikket(!) når hele følelsesspekteret eksploderer til linjen «Write a song that everyone sing along to/So when you’re gone you will live on, they won’t forget you» – klør ørene febrilsk etter å vende tilbake til start. Jeg kan ikke huske å ha hørt en bedre skive innen denne sjangeren de siste par årene.
Kim Klev
