På leting

Eline er 27 år gammel og jobbsøker. Fra før av har hun erfaring fra brillebutikk, barnehage, klesbutikk- og matbutikk. Det neste målet er å få jobb på kafé.

– På kafé er det jo aldri dårlig stemning, smiler hun. Også elsker jeg kaffe!

Akkurat nå stirrer hun inn i en lysende dataskjerm som huser hennes egen CV. Nedover det hvite dokumentet foran henne er voksenlivet lagt i system. Fra dato, til dato – linjer med skolegang og arbeidserfaring.

Men systemet «går ikke opp».

Nedover sida er det store hull, som om måneder og år er slukt av papiret – eller som om Eline har tatt seg pauser fra livet.

– Jeg har jo på mange måter ikke lyst til å forholde meg til dette når jeg nå skal søke jobb, men jeg har en del erfaring på at åpenhet lønner seg.

Lysende hender

Så nå øver Eline seg på å fortelle.

For hullene i CV’en inneholder også livserfaring; Som tida da hun gikk rundt i Oslo og trodde hun hadde lysende hender.

Eller da Eline trodde at hun kunne få gresset til å gro.

– Men da jeg prøvde å vise det fram tok det ikke så lang tid før jeg ble innlagt.

Schizoaffektiv

For Eline hadde hverken lysende hender eller unaturlige evner som kunne få gresset til å gro. De var begge vrangforestillinger som bare hun kunne se.

Legene ga henne diagnosen schizoaffektiv lidelse, som blir beskrevet som en blanding av bipolar lidelse og schizofreni.

– Man kan ha endringer i humøret, ganske voldsomme. Jeg kan ha perioder der jeg er veldig langt nede og veldig langt oppe. Også kan man ha uvanlige vrangforestillinger.
Vrangforestillingene kan både være noe fint og veldig skremmende, forklarer Eline.

– Det kan være fint til å begynne med, men så blir det mer og mer hektisk, jeg greier ikke å slappe av.

København

Det som går igjen i perioder hvor Eline ikke er helt frisk, er at hun leter etter svar.

Hun har dratt på reiser rundt om i Norge eller til og med til utlandet for å finne ut av det hun leter etter, selv om hun ikke vet hva det er.

– Noen ganger reiser jeg fordi jeg har sett tegn som forteller meg at jeg må reise hit eller dit. For eksempel om jeg snakker med noen og de nevner København så kan det være nok til at jeg tenker at det er noe der, i København, som jeg må finne ut av.

Det er ikke bare et hypotetisk eksempel, for Eline har reist til København.

– Da jeg kom dit forsøkte jeg å få oversikt over stedet, men så ble jeg til slutt bare kjempestressa og skjønte at det ikke var noe der. Så da dro jeg tilbake igjen.

Slike opplevelser er ikke noe man skriver om på CV’en. Tida hun er på leting blir stående som hull i historien om voksenlivet, og som snublesteiner tilbake inn i arbeidslivet.

Vil bidra

Eline har vært innlagt på psykiatrisk avdeling flere ganger. Der har hun fått medisiner, samtaler med behandlere, hvile og rutiner som til sammen har bidratt til at hun har blitt bedre.

Hun sier at hun gjerne skulle ha hatt en ordentlig grunn til å stå opp om morgenen da, noe å gå til.

For i lange perioder påvirkes ikke Eline av sykdommen, og man kan ikke merke det på henne at hun har en diagnose.

– Jeg er jo uten jobb nå, og har ikke noen fullført utdannelse, så det påvirker jo hverdagen min i ganske stor grad. Men nå nærmer jeg meg 30, og jeg skulle gjerne også ha bidratt ordentlig i samfunnet.

«Positiv og utadvendt»

Nederst på arket som huser alle hennes «offentlige» erfaringer og oppnådde voksenmål, har Eline skrevet punkter over sine interesser. Hvem er hun? «Positiv og utadvendt», står det, «liker å bli kjent med nye mennesker».

– Også har jeg skrevet at jeg er opptatt av psykisk helse.

Det er ikke for å skjule sannheten, hun vet bare ikke helt hvordan hun skal være åpen på best mulig måte.

– Jeg tenker på det når jeg skriver søknader, skal jeg skrive det der? Skal jeg skrive det i CV ‘en? Skal jeg si noe når jeg leverer søknaden til arbeidsgiver?

Når Eline forteller andre at hun ønsker å være åpen, er flere skeptiske. Kanskje er det vanskeligere å få jobb da, foreslår de.

– Men jeg ønsker ikke å jobbe for noen som ikke ville ansatt meg på grunn av en psykisk lidelse.

Så hun lar hullene stå og forbereder seg heller på hva hun kan si i møte med mulige arbeidsgivere, for hun vet at det kan gå bra.

– Slipper å late som

Hun fortalte det til sin forrige sjef. Ikke da hun leverte søknaden, men litt uti prosessen.

– Jeg var veldig nervøs da jeg sa det til henne, jeg følte at det var noe på spill. Selv om jeg er for åpenhet, så kjente jeg at det var vanskeligere enn jeg trodde.

Eline forberedte seg på en avskjed da.

– Jeg fryktet at hun skulle si «ok, takk for nå, vi sees aldri igjen». Isteden sa hun «ok, men skal vi snakke om når du kan begynne?» Da ble jeg så glad, jeg fikk troen på mennesker.

Opplevelsen var en seier for selvfølelsen til Eline.

– Det gjorde det veldig mye lettere for meg, å slippe og late som.

NRK fikk være med Eline på jobbjakt da hun leverte søknader til en rekke kafeer i Oslo. En stund etterpå fikk vi tilsendt denne videoen: