Depeche Mode: Sounds Of The Universe
[Virgin/EMI]
Ikke deres mest livsbejaende, men Depeche -09 er intense nok.
Depeche Mode hadde sangene for de malplasserte. På deres tredje plate (den tolvte totalt) etter rock’n’roll-bølgedalen som nesten tok knekken på dem, lager de fortsatt mørk pop. Som i det klassiske Depeche-temaet på singelen «Wrong»: historiens figur er på feil sted til feil tid.
Depeche Mode er et spenningsfelt. Både i samkvemet i et plaget band – og i lydbildet. Det handler om energioverføring og motstand. Holde tilbake versus jage framover. Og deres kløktige, elektriske produksjon har vært kraftigere ladet tidligere. Denne gangen legger de dessverre flere ganger tyngdepunktet feil. Framføringene blir da for slapt dvelende – de høres ut som om det ikke står noe på spill.
Likevel: på sitt beste sender Depeche Mode fortsatt ut signaler om fortid og framtid samtidig. Som i det retrofuturistisk synthjaget på «Peace». Her synger Dave Gahan heller om å komme fram til rett sted. Med hans umiskjennelige, sterke stemme med hint av gospel: Overbevisende ærlig.
Siri Narverud Moen
