Etter en litt famlende åpningsversjon av «Silence Kid» hilser frontmann Stephen Malkmus oss velkommen med ordene «We are Pavement from the nineties». Publikum svarer bekreftende, så kan vi bruke de neste 5 sekundene på å vurdere om det er en god ting å mimre over en tross alt ikke særlig fjern fortid, før «In the Mouth a Desert» sitter som en gummikule i pannebrasken og det er helt tydelig at «Pavement from the nineties» måtte gjenoppstå fordi det enda ikke finnes noen andre som kan tangere deres gamle bragder.
Det skal dessverre ikke være slik hele kvelden. På sitt beste er bassist Mark Ibold superlim i det slentrende groovet, mens Malkmus tolker og herder sine egne fomlete/fengende gitarhooks fra sin plass et godt stykke til venstre for resten av bandet. Hans poetiske refleksjoner er fremdeles relevante og vakre, og aller best når han høres ut som han mener det.
Linjen mellom uaffektert og uengasjert viskes ut flere ganger, det smitter over på publikum og det blir stadig vanskeligere å finne en flekk på enga der det ikke er noen som skravler. Det hjelper heller ikke at perkusjonist og sidekick Bob Nastanovich nå og da ter seg som en litt irriterende hypeman.
Det er litt for lett å tro at Malkmus mener det når han stiller seg undrende til om det er en god idé å spille signaturlåta «Summer Babe». Vel, en vaskeekte crowdpleaser som åpner «I saw your girlfriend and she was eating her fingers like they’re just another meal» er selvsagt en god idé på norges største indiefestival. Den potensielle slackerbangeren «Range Life» blir surret bort av en svak narrativ, mens den mere dynamiske «Stop Breathing» ruver så man knapt kan ha det bedre.
At vi helt til slutt blir snytt for Pavements aller vakreste sang «Here», er fryktelig galt. 19 låter, mange høydepunkter, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette ikke var Pavement 2010 på sitt beste.
Jacob Krogvold
