M. Ward: Hold Time
[4AD/Playground]
En studie i god smak.
M. Ward er en av disse artistene som for lengst burde vært allemannseie. Det er i det minste ingenting ved selve musikken – en støvete, jukeboks-formatert hybrid mellom folk, country og amerikansk pre-Beatles-pop – som verken er trøblete eller utilgjengelig, tross små drypp av kontemporær indie-skurring.
Portland-artistens sjette studioalbum kan da også vise seg å bli et slags gjennombrudd. Når Andrew Birds Noble Beast evnet å lande på en oppsiktsvekkende 12. plass på Billboard-lista i sin første uke, burde alt være duket for at verden kan omfavne Hold Time. Det vil i så fall være høyst fortjent.
Wards egenskaper som gitarist er veldokumenterte, men omdreiningspunktet i dette prosjektet synes i tiltagende grad å være den rustenmjuke stemmen hans, som oppfører seg slik stemmebåndene til Tom Waits ville gjort om de var strukket gjennom strupehodet til Ron Sexsmith.
Tross vokalassistanse fra Zooey Deschanel (som han har samarbeidet med under navnet She & Him) og cowboy-mor Lucinda Williams, samt innhopp fra Grandaddys Jason Lytle, er dette på alle måter en tur der Ward selv sitter i førersetet, med utsikt til nabolaget der Nick Lowe, Ry Cooder og Richard Hawley sitter sammen i skyggen og drikker kald øl mens de hører på radioen.
Stødige coverlåtvalg (fra Randy Wests ”Rave On” til Don Gibsons ”Oh Lonesome Me”) plasserer seg elegant ved siden av originalmaterialet, som er på sitt aller beste når Ward bringer inn nåtidige elementer som krenger mot og underliggjør uttrykket – sjekk det sykelig fengende pop-tospannet ”To Save Me” og ”Stars Of Leo”, glamflørten ”Never Had Nobody Like You” eller det febervakre tittelsporet.
«Hold Time»:
[youtube Brsw4znRq34]
Et par spor mot slutten (”Blake’s View”, ”Shangri-La”) kunne med fordel vært frisert bort, og Lucinda-duetten hadde knapt blitt svakere av å kveles to minutter tidligere. Men i tilfellet M. Ward er for mye definitivt bedre enn for lite. Hold Time er en av de soleklart beste platene så langt i år.
Marius Asp
