Klokken er 12.00 og meldingen ”Hei Silje! Vi er ute og spiser frokost. Sitter på kafeen Yoma. Hva med å komme hit?” tikker inn.
Det er mandag 21. november, og Casiokids har ankommet Southampton, England. Her venter fem konserter på seks dager, alle en del av deres tidagers lange Europaturné. For under to uker siden befant gjengen seg i Japan og måneden før der var det New York som sto på plakaten. Den siste uken har de spilt seg gjennom sentral-Europa.
Det er et småslitent Casiokids, bestående av Ketil, Fredrik, Omar, Eirik, Einar og Geir, som over kaffekopper, cola-bokser, toast og suppeskåler, bretter nyvaskede t-skjorter fra vaskeriet på andre siden av gaten og gjør seg klare til å ta England med storm.
– Vi har for øyeblikket et lite problem med band-bilen vår. Låsen på bagasjeluken vil ikke fungere, så vi får ikke ut tingene. Turné-manager Lex jobber med å få fikset det nå, forteller et morgenfriskt band uten at de virker videre bekymret.
Dette er tross alt gjengen som har turnert Europa flere ganger gjennom de siste årene, og som har kommet seg helt til Sveits uten noe annet enn kopier av passene sine. Det ordner seg alltid for snille barn.
Les: Egner nordiske språk seg til pop?
Sightseeing
Mat blir fortært, cola-bokser blir tømt og snart er tid for å se hva Southampton har å by på. Kort fortalt har kystbyen, i tillegg til 200 norske studenter, tre store turistattraksjoner: Titanic, Ikea og ekorn.
Nyheten om ekorn ser ikke ut til å fange bandet, men Titanic og Ikea får de til å trekke på smilebåndene. Turistattraksjon eller ikke, målet med dagen er å finne en ”typisk engelsk pub”. Kriteriene er klare. Ordet ”red” og ”lion” må være inkludert i navnet og den må se mest mulig slitt ut. På vei for å finne turné-manager Lex ser guttene endelig noe som fanger oppmerksomheten. Klokken har passert halv to, og det er tid for dagens første øl-pause.
– Dette er mer enn det jeg hadde forventet meg! Geir er i lykkerus.
– Jeg hadde sett for meg noe fra 20- eller 30-tallet, men en bar fra 1520 er jo bare helt fantastisk!
Barjakt
At baren har servert alkohol i over 400 år er tydelig. Vi snakker rustninger, våpenskjold, en plystrende papegøye og både ordene ”red” og ”lion” finnes i barnavnet. Det ser også ut til at betjeningen og kundene har for vane for å bytte på å stå bak baren. Øl drikkes, Lex bringer den gode nyheten om at låsen på bagasjerommet er fikset, fascinasjon for historie blir delt og smutthull for å tjene mer penger på musikk diskuteres. Det går ikke lang tid før temaet sokker dukker opp.
– Dette blir kanskje litt vel intime detaljer, men jeg har lært den harde veien at om du ikke bytter sokker ofte nok kan resultatet bli fotsopp. Så ta med deg masse sokker når du skal ut å reise, er Omars beste reisetips.
Les: Vidsynthe Casioer
Svarte sokker
Det er tydeligvis noe med disse sokkene. Bandet avslører at de alltid har seks svarte par på raideren.
– Se for deg flere timer i samme bil som seks andre, da innser du hvor viktig det er med rene sokker, fortsetter Omar, og lar ordene henge akkurat lenge nok til at bildet av seks par stinkende, svette sokker presset sammen i en liten bil dukker opp på netthinnen.
Papegøyen i hjørnet storflørter med bandmedlemmene. Lokalene blir utforsket, og det er etter hvert stemning for å komme seg videre. Noen drar tilbake til hotellet for nettopp et sokkebytte og kanskje en liten blund (bandet ankom England via ferge fra Caen kvelden før), mens de andre starter jakten på en bar med trådløst internett. Selv om man er på turné må mail sjekkes.
– Den kjedelige delen
– Åh, her lukter det sprit, kommer det fra bandet.
Klokken har bikket fire på ettermiddagen, og etter å ha brukt google maps som veiviser har bandet funnet frem til konsertlokalet «The Joiners». Luftfriskeren som diskret er satt opp i et hjørne klarer ikke å skule den stive eimen av helgekos. Det skrues, bæres, rotes med ledninger, dekoreres og testes. På papiret er det fire timer igjen til første oppvarmingsband skal på scenen. Lydprøven er i gang. I bakgrunnen spytter høyttalere ut Prodigy, i hjørnet sitter det ene oppvarmingsbandet og venter på sin tur, og en stresset lydtekniker springer frem og tilbake.
– Dette er den kjedelige delen, ler Erik og anslår at omtrent 90% av en dag går med til venting.
– Skal vi ikke se om vi finner oss en liten øl?
Kjipeste landet
Ifølge gjengen er England det kjipeste landet å spille i. I alle fall til du kommer opp på et visst nivå. Så lenge du spiller på en liten klubbscene skal du visstnok være glad bare du får en kasse øl. Snart strømmer dansbare Casio-toner ut i lokalet og mens de sitte-danser til ”Finn Bikkjen” utbryter oppvarmingsbandet Elephant:
– Det høres så sykt bra ut! Det spiller liksom ingen rolle at de synger på norsk, for du kan fortsatt synge med!
Norskspråklige tekster er med andre ord ikke et problem for engelskmennene. Det er ikke lite utstyr Casiokids har med seg når de spiller opp til dans. Under lørdagens konsert i Caen kom 50 dansende fans opp på scenen og tok med seg det meste av trommestikker, diverse lydeffekter og rytmeegg ned igjen.
– Jeg håper virkelig alt utstyret fungerer fra forrige gang. Casioene er jo egentlig leketøy og er ikke laget for turnering, forklarer trommis Einar.
Uten mat og drikke
Ketil har tidligere på dagen lurt på om eieren av spillestedet faktisk lager mat til alle bandene som spiller på klubben hver dag får endelig svaret sitt. Ja. Pasta i tomatsaus, ost og salat blir lempet opp på hvite asjetter, og med oppvarmingsbandet som bakgrunnsmusikk og nyheter fra en TV senker matroen seg.
– Det er vanskelig å si hvor mange som dukker opp. Det er jo tross alt mandag. Vi har ikke spilt i England på en stund, og London er en sikrere publikumsmagnet enn Southampton, funderer Omar mens pasta blir spist, og legger til: – Vi håper selvsagt på at det kommer en del folk!
Bergensbølgen
Backstage, 20:30.
– Nå begynner jeg å bli trøtt, sier Omar og slår seg selv i fjeset.
– Mandag i Southampton altså, jeg er fortsatt jet-lagged fra Japan, jeg.
I en stor gul stol snorker Geir fornøyd med solbriller på nesen og armene i kors.
– Det er viktig å se kul ut når du sover vet du, småler Einar, mens resten av bandet knipser bilder og prøver å holde tilbake latteren.
Klokken nærmer seg 22, og til jubel fra et publikum som på magisk vis har dukket opp akkurat i tide til første låt, går Casiokids på.
– Hvor mange her er fra Bergen? roper Omar.
De fleste av publikums hender skyter i været, og samtlige kaster seg vilt ut i dansen. En kort time etter er det et storfornøyd, andpustent og svett publikum som klapper og hoier Casiokids av scenen.
Finn bikkjen
Tilbake på den lilla backstagen skal kvelden oppsummeres.
– Typisk engelsk backstage. Det er et kjøleskap her, men det er tomt. Terningkast 0. To gode stoler og en peis som jeg tviler på funker. Terningkast 2 for belysning. Vi fikk ingenting av det på raideren vår, men vi fikk i alle fall mat og drikkebonger. Toalettet hadde ikke toalettpapir og støvforhold på veggene og dørkarmene er etter typisk engelsk klubb-standard. Skal vi sammenligne, så er det 2-0 til Frankrike for de har sykt bra backstager, slår Omar fast, og legger fort til:
– Det var sykt gøy å spille da!
Lysene går på og med unntak av en gjeng norske studenter og to engelske fans som gledelig fôrer bandet med shots, begynner klubben å tømmes. Det er tid for å rigge ned og gjøre seg klar for turen til Liverpool dagen etter.
– Jeg skal bli her helt til i morgen tidlig for å dra på Ikea jeg, sier en fornøyd Ketil. Og legger til:
– Og så venter jeg i spenning på at Titanic-museet åpner til våren.
Mens nedriggingen fortsetter høres en gjeng fornøyde norske studenter syngende ”bikkjen min aller beste venn” idet de danser bortover mørke Southampton-gater på jakt etter neste utested. I løpet av de neste fem dagene skal forhåpentligvis resten av England gjøre det samme.
Casiokids spiller i London 24. november, Brighton 25. november og Nottingham 26. november.
Bonus: bildebonanza!
