Å booke franskmennene i M83 var noe av beste som ble gjort for årets festivalprogram på Tromøya. Da de var her sist for tre år siden hadde de ennå ikke hatt det store gjennombruddet. For min del var det øyeblikket da «Midnight City» ble radiolistet i fjor at jeg – og sannsynligvis millioner med meg – fikk åpnet øynene for Anthony Gonzalez og hans kosmiske, eksplosive og synthtunge popunivers.
Det åpner med umiskjennelig massiv stjernejakt gjennom «Intro» fra Hurry Up, We’re Dreaming, samme album som gjennombruddssingelen. Videre går firerspannet innom stadionpopen i «Reunion», men folk er lei allerede før «Teen Angst» er gjennomført tidlig i settet. Tross bandets drøssevis med klimaks er dette instrumentalmusikk som krever sin teskje med tålmodighet.
Herfra er det nærmest umulig å følge årvåkent med. For selv om kvartetten energisk maner frem katalogperler som «We Own The Sky» fra scenen, er det mye som tyder på at ventetiden mot at festivalens største navn, Skrillex, skal entre den samme scenen en times tid senere har blitt for stor; småpraten går hardt for seg og kjemper om å overdøve Gonzalez og hans venner, selv få meter fra scenekanten.
Publikums interesse er nemlig ikke vunnet tilbake før frontmannen annonserer «let’s have a party» og tonene av «Midnight City» åpenbarer seg. I motsetning til deres konsert på Sentrum Scene i vår er heldigvis selve høydepunktet, den krakilske saksofonsoloen, ivaretatt – og mer til.
Sjokkerende – og dessverre symptomatisk nok – forlater hundrevis området så fort gullkornet er spilt. Det er leit å innse at denne låta er alt folk har kommet for å se, særlig når de to avsluttende sporene, fantastiske «Skin of the Night» og klubbflørten «Couleurs», viser seg å være konsertens udiskutable høydepunkter.
Det er mulig jeg er på et lite villspor, men hintene virker klare nok: en av festivalens beste livebookinger har blitt redusert til et ihjelpratet oppvarmingsnummer for han som er årets headliner over alle headlinere. Noe lignende ville aldri hendt på samme festival for kun to små år siden.
Kim Klev
