Det har skjedd en del siden Ketil Jansen og Ulrik Denizou Lund snekret sin første russelåt sammen i 2010. Siden den gang har de rukket å finslipe sitt frankofile elektropoplydbilde, flyttet til selveste utlandet, og lånt musikken sin til gigantselskaper som Apple og Facebook. De utgjør også norgesdelegasjonen på årets Coachella, sammen med Matoma og Lido. Og en Coachella-booking skal man slettes ikke kimse av.
Det er i det hele tatt en klar fornemmelse av vind i seilene i forkant av den utsolgte konserten på Sentrum Scene. I løpet av den drøye timen konserten varer, får vi se et band som snuser på storhet. De er på god vei mot å finne balansen mellom innspilte samples og live-elementer, og det er absolutt bra ting på gang her.
Lemâitre legger seg noen ganger farlig tett opp til det man kan anta at er deres forbilder, og høres tidvis ut som et Phoenix med bedre engelskuttale og litt dårligere låter. Spesielt på ferske «Day Two», fra EPen «1749», ligger både melodiføring og akkordharmonier innmari tett opp til den franske bandens uttrykk. De tillater seg også å låne elementer fra Justice-universet, og de blytunge synthene på «Stepping Stone» kunne like gjerne kommet fra Røyksopps overskuddslager. Men det trenger jo slettes ikke være en dårlig ting.
Vokalist Ulrik Denizou Lund balanserer hele tiden på den hårfine grensen mellom sjarmerende skranglete vokal og, vel, rett og slett dårlig. På sitt beste er vokalen en velfungerende kontrast til det polerte lydbildet. På sitt verste er den sløv, sur og upresis. Jeg vil tro Lemâitre kan velge og vrake mellom dyktige gjestevokalister. Det bør de definitivt fortsette med. Jennie A. er et svært velkomment tilskudd når hun dukker opp som gjest på «Stepping Stone» og «Closer».
Visuelt sett er oppsettet enkelt, sentrert rundt en origamilignende kreasjon, og et lysshow som kaster vel så mye lys på publikum som på bandet. Sceneuttrykket blir tidvis litt vel anonymt, og i perioder fremstår aftenens opptreden mer som et forseggjort DJ-set enn en konsert.
Avslutningsnummeret «Closer» sitter, som forventet, i sikringsboksen. Her får man alle Lemâitres sterkeste sider samlet i en og samme låt, og den demonstrerer effektivt at bandet er verdt å følge med på for alle som har sansen for tilbakeholdent feststemt elektropop.
Eli van der Eynden
Her kan du se bandet spille «Closer» live på fjorårets P3 Gull:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=efSbFyq1XRc]
