Late Of The Pier: Fantasy Black Channel
[Virgin/EMI]
Late Of The Pier er så 2008 at det nesten gjør vondt. Men bare nesten.
Det er krevende å følge med på den britiske musikkscenen. Nye, elendige band spyr ut halvfabrikater månedlig, og de få morsomme bandene blir enten kjedelige (The Coral), oppløste (Test Icicles) eller bakpå (vel, vi får se hva som skjer med Klaxons).
Det er altså forgjengelige tider, og det er få plater som låter så ”akkurat nå” som debutplaten til Nottinghams hvitsolbrillekledde Late Of The Pier. Heldigvis låter ”akkurat nå” for tiden veldig gøy; houseprodusent Erol Alkan har kokt ned bandets idéer til en spretten suppe av Commodore 64-arpeggio, Muse-aktig svulstigrock og den muntre, Devo-aktige delen av åttitallet. Dette har blitt en plate som knatrer, hyler og slår fra seg i alle retninger; symptomatisk er singelen ”The Bears Are Coming”, som høres ut som en Casio-operette i tre akter- innenfor like mange minutter.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/U0unB04j_lw" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Eksperimentering på dette nivået med såpass fengende resultat er sjelden vare nå til dags, og Fantasy Black Channel er galskap i passende brukerdoser. Min favoritt er ”Focker”, som minner om lyden av et blodig slagsmål mellom Great Giana Sisters og Matthew Bellamy (der Giana Sisters vinner). Bare hør her:
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/cz5Dei5O3xY" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Dette albumet er såpass gøy og fandenivoldsk at det er en stor fare for at Late Of The Pier er enten oppløst eller på rehabilitering innen året er omme. I mellomtiden kan vi nyte av en plate som er skrålende vakker, fengende på grensen til det andpustne og såpass forgjengelig at man kan drite i å lære seg navnet på vokalisten.
Jørgen Hegstad
