Nøyaktig hvor bra en britisk popgruppe som hadde sin storhetstid på nittitallet kan låte 15-20 år etter, demonstrerte et uforskammet vitalt Pulp på nettopp Engascenen i 2011.
Blurs forutsetninger for en lignende bragd er imidlertid ikke nødvendigvis like åpenbare. Dette er tross alt en kvartett med veldokumentert ondt blod mellom enkelte av medlemmene, og kynikere skal være unnskyldt for å mistenke finansielle motiver for gjenforeningen.
Kveldens seanse med et av de få virkelig interessante og slitesterke britpopbandene parkerer imidlertid disse murrende reservasjonene. Vel ser Damon Albarn ut som den 45-åringen han etterhvert har blitt, komplett med manglende tann og et oppsyn som knapt gjør skam på navnet til plateselskapet hans, Honest Jon. Gitarist Graham Coxon fremstår «nøkternt interessert», som en venn av meg syrlig kommenterer, mens Alex James gliser som den aldrende fitteprinsen han trolig er bak bassen.
Musikalsk er det dog få aldringstegn å spore hos Blur. Konserten åpner energisk med «Girls & Boys» og «Popscene» – to låter som befinner seg langt unna min personlige liste over bandets beste låter, men som i all sin potente (og lettere kørka) prakt like fullt forsvarer sin plassering på programmet. «There’s No Other Way» og «Beetlebum» forsterker inntrykket – Albarn er en ydmyk og blid, men langt fra mett frontfigur, og bandet spiller som om de har ett og annet poeng å hamre inn.
Konturene av en nedtur anes med «Out Of Time», «Trimm Trabb og «Caramel» – sterke melodier, for all del, men ikke nødvendigvis live-innertiere av den grunn. Men med slentrende, Coxon-sungne «Coffee & TV» og majestetiske «Tender» snur konserten. Derfra og ut peker pilene opp, opp, opp.
Blur er nå engang aller best når de roer ned noen hakk, og settlisten er full av disse vakre øyeblikkene som gjorde Albarn til det nærmeste nittitallet kom en Ray Davies. Trekløveret «Country House», «End Of A Century» og svære «This Is A Low» er jo strengt tatt de beste låtene Davies ikke har skrevet de siste 20 årene, og Blur fremfører dem på fabelaktig vis. Albarn sliter med å komme opp på de lyseste tonene på refrenget til «To The End», men innsatsen rører.
Det aller beste er klokelig nok spart til sist. Dystopier kommer ikke i vakrere tapning enn «The Universal», ungdomssynder låter ikke bedre enn «For Tomorrow» og fjorårets «Under The Westway» er helt enkelt en av de flotteste comebacksinglene jeg i farten jeg kan komme på. «Song 2» runder selvsagt av moroa, og et takknemlig publikum går like selvsagt bananas. Bra jobbet, karer.
Marius Asp
