Om ikke det blodharry coveret – som jeg for øvrig vil fraråde deg å ta i nærmere øyesyn i det offentlige rom – skulle få varsellampene til å gå amok: Det er meget enkelt å høre for seg Iggy Azaleas grufulle nye produkt «Mo Bounce» stå på repeat i et trimrom i helvete.
Ryktene vil ha det til at den australske rapperen for lengst har spilt inn sitt imøtesette andrealbum, men at hun på et punkt følte at det ikke lenger «reflekterte hvor hun befinner seg i livet» og forkastet hele greia. Det brustne hjertet etter det svært offentlige bruddet med basketspilleren Nick Young er pantsatt for et mer jovialt og salgbart fokus på å være «sexy og singel», etter eget sigende, hvilket resulterer i poesi som:
Mo bounce, bounce, bounce, bounce
Bounce, bounce, bounce
Bounce in the motherfuckin’ house
Mo bounce in the motherfuckin’ house
Bounce, b-bounce, bounce, mo bounce
Mo bounce, bounce, bounce
Bounce in the motherfuckin’ house
Rent musikalsk er det heller ingenting å hente her. Den Far East Movement- og Stereotypes-produserte «låten» er nærmest demonstrativt blottet for sjarm, hooks eller andre fengende elementer, og affæren lener seg tungt mot kørka dupstep-bass og uengasjert elektrorap du skal være spesielt skrudd sammen for å savne i offentligheten.
«Mo Bounce»:
Dette makkverket kan til nød fungere som en generell advarsel mot overdrevet rusforbruk og for mange ja-mennesker i vennekretsen. Men ettersom terningkast én tross alt er en slags kuriøs æresebevisning: En stinkende toer til Iggy – og en ektefølt advarsel til deg, kjære leser – er herved utdelt.
Marius Asp
