Det er få ting som er riktigere enn et liveband frontet av en karismatisk figur fylt til randen med fandenivoldskhet. I så måte har kanadiske Cancer Bats blitt velsignet fra oven i form av vokalist Liam Cormier, en skikkelse som helt åpenbart verdsetter publikum like høyt som sine nærmeste kompiser.
Selv om øyapublikummet som vanlig viser null nåde hva konsertdeltakelse angår, refererer Cormier jevnlig til publikum som en gjeng som har valgt å komme for å «feste sammen med fire kanadiere». På mange vis er Cancer Bats’ frontmann slående lik The Bronx’ fantastiske frontmann Matt Caughthran, der det å menge seg med publikum, om det enn ikke er så mange blodfans tilstede, er den mest naturlige ting i verden.
Likhetene med The Bronx stopper dog ikke helt der. Begge band har en evne til å la lekent gjøgleri fremstå alt annet enn påtatt og masete, som når Cancer Bats’ lubne trommeslager entrer scenen i en sort, liten truse mens han tyller i seg billig rider-øl. Musikalsk kan også bandene fort puttes i samme kategori, der hardcorepunkens energiske nerve bades i klassiske gitarriff. Likevel er Cancer Bats tydelig inspirert av stonerrockens seige tyngde, noe som virker rett å påpeke idet Liam Cormier dedikerer en låt til Kyuss (som spiller på Øyafestivalen senere i kveld), samtidig som han greier ut om hvor stort hjertet hans brenner for stonerrockerne fra California.
Og Kyuss er på ingen måte det eneste bandet de herlig lite selvhøytidelige gutta i Cancer Bats elsker. Mellom en av låtene i settet, der Cormier hevder å kjenne igjen flere av fjesene på første rad, lovpriser han både norske og utenlandske Øya-aktuelle artsfrender som Wolves Like Us, Off!, Kvelertak og Comeback Kid.
I det store og det hele er ikke Cancer Bats spesielt store låtskrivere, og deres ypperlige coverlåt av Beastie Boys, «Sabotage», står igjen som et av konserthøydepunktene; kanskje fordi Cancer Bats her demonstrerer hvorfor dette i sin essens er en vasekekte hardcorelåt. Men at gruppas låtkatalog fort oppleves monoton og lite kreativ i lengden (selv om for eksempel avsluttende «Hail Destroyer» lukter herlig svette testikler), betyr i denne sammenhengen lite. Kanadierne er og blir et av festivalens desidert mest ekte liveband.
Kim Klev
