«Gøy med flinke musikere, men gøy med litt utstråling også. Så fine sko har de ikke». Sidekvinnens observasjon er svært beskrivende for starten på The War On Drugs’ konsert på Slottsfjell fredag. De tre første låtene av amerikanernes konsert er nemlig en innadvendt og kjedelig affære. Lyden er svak, bandet virker likegyldig.
Med årets album Lost In The Dream, deres tredje i rekken, har Pennsylvania-bandet for alvor truffet den indre gubben (i ordets beste betydning) i et bredt lag av folket. Tungt inspirert av forrige generasjons helter, spesielt Bruce Springsteen og Bob Dylan, har de funnet sin nisje – og skapt opptil flere sterke låter som vokser seg bedre for hvert lytt.
Nettopp det å spille seg varm blir nøkkelen også under fredagens konsert. Når bandet gyver løs på fjerde låt, har noe skjedd. Fine «Baby Missils», komplett med munnspill, blir et vendepunkt. Heretter funker bandet svært bra – og tapningene av «Eyes To The Wind» og «Under Pressure» er også strålende.
Evnen til å la lange, fuzztunge intrumentalpartier utfolde seg på medrivende vis er blant bandets fremste livekvaliteter – og der de best greier å gi albummaterialet merverdi fra scenen. Samtidig viser sammensetningen av låter at veldig mye av materialet deres er bemerkelsesverdig likt.
Etter nevnte troika av låter er det meste av moroa over. Herfra daler det mot slutten. Bandet har gitt sitt, det blir igjen tamt, publikum blir utålmodig. Dét kan man riktignok ikke bruke mot et band på festival – men når de først har hatt publikum i solid grep en stund, virker det tafatt å gi slipp så raskt. Spesielt i et format hvor folk fort kjeder seg – og hvor bandet er nødt til å gi det lille ekstra gjennom hele konserten for å lykkes.
Trine Aandahl
